Kronikk i Klassekampen 4. februar av Asta B. Håland
Et av grunnprinsippene i patriarkatet er at det alltid er kvinners skyld, som regel mor, og at det alltid er synd på menn. Ole Bredesen Nordfjell fra stiftelsen Reform – ressurssenter for menn, gir dette patriarkalske prinsippet tilslutning i Klassekampens pågående serie om arbeidsliv og likestillingspolitikk 30. januar. Budskapet er at full deltakelse i arbeidslivet er skadelig for familien, med menn som de største og usynlige ofrene. For menn tar nemlig de emosjonelle kostnadene ved å være hovedforsørgere. Uttalelsene er jo i tråd med ressurssenterets formålsparagraf om å synliggjøre menn som kjønn, det skal Ole Bredesen Nordfjell ha, her får vi virkelig synliggjort den maskuline sutringen. Men det skal da også bare mangle at det ikke blir litt synlighet når det skal brennes mange millioner støttekroner..
Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg jo trodd det var kvinner som gruppe som hadde privilegier med den kjønnsdelte arbeidsdelingen, at kvinner haier til seg alle de emosjonelle godene i heimen, og tvinger mennene til å jobbe hele tiden for å forsørge seg.
Jeg kunne begynt å tro at kvinners emosjonelle privilegier ikke innebærer i snitt åtte timer mer hus- og omsorgsarbeid hver uke, at det ikke stort sett er kvinner som tar seg av barn og pleietrengende slektninger. At det var kvinner som gruppe som hadde de best betalte jobbene, mest penger og mest makt. At det var flest menn som ble sykemeldt av dobbeltarbeid, forventninger og utslitthet. Eller at det var flest menn som ble voldtatt og banket opp av partner. For å oppsummere det hele, så virker det som om seniorrådgiver Nordfjell og jeg verken bor i samme land eller i samme verden.
Jeg burde kanskje overse denne utidige klagingen, for jeg er for utvidet pappaperm, og at fedre/partner skal ha rett til selvstendig opptjening av permisjonsrettigheter, og ikke være avhengig av mors inntekt. Men jeg tror verken på vikarierende argumentasjon eller stiftelsen Reforms analyse. Og jeg tror det er skadelig, svært skadelig, å argumentere for en forståelse som snur alle maktforhold på hodet.
En kvinne jeg kjenner arbeider i Nordsjøen, og det har hun gjort i mange år, nesten tjue. Hun har bra lønn, sikker jobb og god skiftordning. To uker på og fire uker av har det blitt. Året rundt. I løpet av disse tjue årene har hun giftet seg, fått barn, i alt fire, og skilt seg har hun også. Gjennom hele denne perioden har hun, avbrutt av barnefødsler og permisjoner, holdt fast på jobben sin. Som om hun var en mann. Det har ikke bare vært enkelt. Da hun var gift, og fortsatte i Nordsjøen på tross av at hun hadde fått barn, reagerte mannen litt, men han hadde hun en avtale med og i tillegg nøt jo også han godt av at hun hadde høy lønn og mye fri. Dessuten syntes alle så synd på mannen, som måtte være alene hjemme med barn i hele fjorten dager, at han fikk mye hjelp og middagslaging av mor og svigermor. I tillegg til store mengder skryt. Han var jo tapper, mannen. Så han vente seg fort til det. Men det gjorde ikke resten av familien. Det var jevnlige små nålestikk og press fra omgivelsene om forventningene til en god mor. Stadige bemerkninger om hvordan hun kunne klare å reise fra barnet (barna) så lenge! Hyppig framheving av hvor heldig hun var som hadde så flink og tålmodig mann som fant seg i dette.
Jeg kjenner ikke mannen i fortellingen, og det kan godt være mye sant i alt skrytet. Mitt poeng er at mange av de som uttalte seg om saken, og kom med disse bemerkningene, heller ikke kjenner mannen. For det som har vært min bekjentes største frustrasjon er at hun ikke har vært en eneste tur ute i Nordsjøen etter at hun fikk barn der hun ikke har fått spørsmål fra en eller flere kollegaer om hvor barna hennes er. Hvem passer i grunnen på dem? Dette måtte hun tåle både da hun var gift og etter at hun ble skilt.
Etter at jeg hørte den historien har jeg intervjuet mange oljearbeidere om dette spørsmålet, og selv om det ikke akkurat kvalifiserer som forskning, er resultatet mitt entydig: Menn i Nordsjøen får aldri spørsmål om hvor barna deres er! Er det synd på noen, så er det på stakkars menn som må sitte ute i sjøen på julaften og fødselsdager. Kvinner i Nordsjøen får alltid spørsmål om hvor barna deres er, og er det synd på noen, så er det den stakkars mannen deres som må være hjemme alene med ansvaret på julaften og fødselsdager, mens de er på jobb. Påføring av skyld og skam er en effektiv hersketeknikk, og i patriarkatet skal mødre alltid ha dårlig samvittighet. Men Reform forregner seg hvis de tror at vi vil synes synd på menn som både tjener bedre og slipper unna det tunge omsorgsarbeidet.