Av Asta Beate Håland, Klassekampen 16. juni 2008
Stortinget vedtok med stort flertall den nye ekteskapsloven. Det var vakkert.
Det er den historieløse idylliseringen av den heterofile kjernefamilien som forundrer meg mest. I innlegg etter innlegg mot den nye ekteskapsloven som Stortinget. I denne framstillingen finnes ikke mødre som dør i barsel, eller fedre som stikker av eller tyranniserer familien. Det finnes ikke undertrykking eller overgrep. Ingen husmødre er utarmet av kjedsomhet og mangel på impulser. I leserbrevspaltenes familiebeskrivelse er det ingen alkoholisme eller pillemisbruk. I den idylliske familie har det ikke vært noen vold, ingen overgrep, ingen voldtekt, og alle går i kirken på søndag. Det blir utlagt som et faktum at alle barn gjennom alle tider har kjent til sin biologiske far, at ingen barn er unnfanget utenom ektesenga, at ingen heterofile par får assistert befruktning, og at ingen barn er adoptert. Kjernefamilien slik vi kjenner den i dag, har eksistert i en svært kort historisk periode og i en svært begrenset del av verden. I Norge hadde den sin glansperiode på 50- og 60-tallet. Før det besto husholdene i større grad av flere generasjoner, eventuelt av to-tre generasjoner bondeslekt med tjenestefolk og gårdsarbeidere. Barn ble satt bort til slektninger på midlertidig eller fast basis osv. Først med den storstilte industrialiseringa av Norge og flukten fra landsbygda og inn til byene, ble en-generasjons-kjernefamilien den vanligste familieformen i Norge.
Folk treffes, forelsker seg, og bestemmer seg for å være sammen mest mulig. Noen ganger vil de også gifte seg. Ekteskapet betyr at forholdet gjøres om fra en privat til en offentlig sak. Paret forkynner sin kjærlighet for all verden gjennom bryllupet, familie og venner feirer kjærligheten med fest og gaver. Til nå har denne offentligheten og feiringa vært forbeholdt dem som elsker en av motsatt kjønn. Den nye ekteskapsloven gir denne muligheten også til lesbiske og homofile.
Ekteskapet regulerer eiendom, arv og gjensidig forsørgelsesplikt. Mange par ønsker ikke å gifte seg, men setter opp sin egen samboerkontrakt. Det er smart. Ekteskapskontrakten kan betraktes som en standard samboerkontrakt, og er slik sett mer lettvint. Det er praktisk og greit at det er ikke lenger er juridisk forskjell på om den du deler seng med har samme eller motsatt kjønn som deg.
I Norge blir omtrent 8 av 10 førstebarn født av ugifte mødre. Likevel lever de fleste foreldre i samboer- eller ekteskap, mange gifter seg etter at det første barnet har kommet. De fleste synes å mene at stabil kontakt med en noenlunde fast kjerne av voksne gir et trygt og godt oppvekstmiljø for barn. Stabilitet og trygghet er viktig, men gir nødvendigvis den tradisjonelle kjernefamilien det?
Jeg ønsker meg et mangfold av familietyper og samlivsformer. Den nye ekteskapsloven er hjerteligst velkommen som et bidrag til økt mangfold. Samtidig ser jeg fram mot mer kollektive familie- og boformer. Det er ikke nødvendigvis sånn at to voksne og to barn er den ideelle måten å organisere verken kjærlighetsliv eller barneoppdragelse på. Eller at daglig diskusjon om arbeidsdeling og organisering av husarbeid gir den beste grobunn for kjærlighe
Patriarkatet er opprinnelig betegnelsen på en familie- og samfunnsform der eldre menn har makt over kvinner, barn og yngre menn. Den heterofile kjernefamilien er en viktig skanse for dette systemet. Tradisjonelt er far forsørger og hovedperson, mor er hans tjener, som skal lyde ham og være ham til nytte og glede, blant annet gjennom å holde hus i orden og oppdra de felles barna. Barna skal i sin tur lyde både mor og far. Øverst står Gud, vår felles allherskende far.
Selv om norske ekteskap i dag ikke er like karikert patriarkalske, så er sporene ferske. Kvinners lavere lønn og underordna stilling i arbeidslivet svekker maktposisjonen innad i familien. Så seint som på 70-tallet var det en langvarig streik (Våler skurlag, for dem som vil undersøke) for gifte kvinners rett til arbeid. Bryllupstradisjonene er også tydelige spor: bruden blir fulgt opp kirkegolvet av faren, som overleverer henne til brudgommen. Brudgommen skal i sin tale ”takke for bruden”. Den hvite kjolen (og eventuelt sløret) symboliserer uskyld før ekteskapet.
I et enkjønnet ekteskap er slike tradisjonelle symboler uten verdi. Det er ikke gitt at en er sterk og en er svak, at en tjener den andre som på sin side tjener penger, at en kan bruke sin fysiske styrke til å sikre makt og underordning. Et enkjønnet ekteskap setter rett og slett søkelyset på ekteskapet som institusjon og på kjønnsrollene som sådan. Den nye ekteskapsloven er et skudd for baugen for ekteskapet som patriarkalsk institusjon