Dagbladets avsløringer den siste uka om hvordan statlige likestillingsmidler fordeles er interessant lesning for kvinnebevegelsen. At KIK, som er et særtiltak for jenter og i flere tiår har jobbet med å styrke grenser gjennom selvforsvar, blir ignorert ved tildeling av midler til selvforsvarskurs for jenter vitner om en ignoranse og organisasjonssjåvinisme som vi dessverre har sett mye av. Vi har lenge hatt en mistanke om at Likestillingsminister Lysbakken ikke er spesielt glad i at kvinner organiserer seg sammen uten menn, og siste ukes oppslag har bekreftet vår skepsis.
Lysbakkens første gjerning som likestillingsminister var å sette ned Kvinnepanelet, som skulle finne tiltak for å øke kvinners makt og innflytelse i det norske samfunnet. Ikke ett eneste av de 31 medlemmene departementet klarte å finne tilhørte den organiserte kvinnebevegelsen. Regjeringens handlingsplan for likestilling fra sist høst er også kjemisk renset for alt som smaker av organisert kvinnebevegelse. De fleste tiltakene som beskrives er rettet mot menn, og kvinnebevegelsen er fullstendig usynliggjort.
Hundreårsjubileet for allmenn stemmerett markeres i 2013, men tross påtrykk fra kvinnebevegelsen, er det ennå ikke utlyst midler til frivillige organisasjoner. Hva slags aktiviteter mener Likestillingsministeren at kvinnebevegelsen skal få ut av midler som alltid kommer for lite og for seint?
Diskrimineringen av kvinneorganisasjonene fortsetter: For 2012 har Kvinnegruppa Ottar søkt om frie midler til en kampanje mot pornofisering av ungdomskulturen, men får ingen midler før vi kan vise til samarbeid med organisasjoner for menn. Mens prosjekter som retter seg mot menn, eller som drives av organisasjoner for menn får penger nærmest uten å søke, har kvinner som jobber med likestilling på frivillig basis lite status. Mener Likestillingsministeren at kvinnebevegelsen ikke burde finnes, ikke kan tilføre likestillingsdebatten noe nytt og ikke har prosjekter som er verdt å støtte?