Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 26. september 2011
I Gro Harlem Brundtlands regjeringstid ble det en uttalt politisk målsetning å få flere kvinner i betalt arbeid og dermed å bli økonomisk selvstendige. Det ble både satset på utviding av svangerskapspermisjonen og bygging av flere barnehager. Barnehageutbyggingen gikk tregt på grunn av kommunal uvilje, men permisjonstiden økte drastisk, fra 18 uker i 1986 til 42 uker med full lønn (eller 52 uker med 80 prosent) i 1993. Samme år, altså i 1993, ble en måneds fedrekvote innført, som en ”mild tvang” for å få menn til å ta mer av omsorgs- og husarbeidet.
Virkningene var store. I 1980 var bare halvparten av mødre med barn under skolepliktig alder i jobb, i 2007 hadde dette økt til over 80 prosent. Men ikke alle var begeistret. Særlig ikke Kristelig folkeparti og Norges husmorforbund (nå Norges kvinne- og Familieforbund). Kontantstøttedebatten på 90-tallet var svært følelsesladet. Barnehager ble i leserbrev framstilt som en mildere utgave av Gulag, Norges husmorforbund snakket om ”valgfrihet” og om å bli ”tvunget ut i arbeid”. Vi som kjempet i mot innføring av kontantstøtte, som Bondevik I regjeringen innførte i 1998, mente, og mener, at det var en politikk for å gjeninnføre familie- og kvinneidealet fra femti- og sekstitallet. Det har nostalgikerne heldigvis ikke klart, men å bruke milliarder på å holde kvinner hjemme istedenfor å bygge barnehager har gitt kvinnene i Norge en dårligere samfunnsmessig posisjon enn de ellers ville hatt. Spesielt, viser det seg, gjelder dette innvandrerkvinner.
Den årlige forskjellen mellom menns og kvinners inntekt i Norge er 130 milliarder. Kvinner tjener minst, gjør mest arbeid, eier minst og har minst innflytelse. Fire av fem i makteliten er menn. Fire av fem som snakker i mediene er menn. De endelige tallene etter årets kommune og fylkestingsvalg er ennå ikke klare, men andelen kvinner ser fremdeles ut til å bli godt under 40 %. Den overveldende majoritet av ordførere er fremdeles menn. I forrige periode var prosentandelen godt over 80 prosent.
Et tips til SV i nederlaget: Jeg er så lei av ”unga våre”! Ikke slik å forstå, jeg liker unger og fikk i sin tid flere, enda det den gang ikke var nok barnehager til å ta dem i mot og heller ikke svangerskapsordninger som bidro til å gjøre belastningene og omsorgen fordelt mellom mor og far. Men norske kvinner er ikke så begrenset at vi er opptatt av neste generasjon bare mens de er små. Vi tenker på hva slags samfunn ”unga våre” skal vokse opp i, om døtrene våre også skal velge blant ti underbetalte kvinneyrker, om sønnene våre skal bli omsorgsfulle foreldre eller over(tids)arbeidende småbarnsfedre. Og vi tenker på oss selv. Vi vil ha ei lønn vi kan leve av, den pensjonen vi har arbeidet for, vi vil ha frihet fra vold og overgrep og respekt som mennesker! Mange forskjeller og urettferdigheter kan ikke forklares på noen annen måte enn kjønn. Men ordet har vært kjemisk utrenska fra SVs valgkamp, det er jo omstridt må vite. Mange, mange menn blir sinte dersom verdens urettferdighet blir feministisk forklart.
Rett før valget fikk vi nyheten om at regjeringen fra neste år fjerner kontantstøtten for toåringene. Det er på høy tid, mange av oss har ventet i over seks år på denne politiske uttellingen. Før regjeringsskiftet i 2005 var kontantstøttens negative konsekvenser et hett tema, men etterpå har det som sagt gått både vinter og vår. Det er i Norge som i Midtøsten, kvinnene er gode å ha når det skal mobiliseres til endringer, men etterpå kan vi vente. Eller kvinnekravene kan brukes som salderingspost i forhandlinger. Ikke før er valget gjennomført i 2011, så er nestleder i Arbeiderpartiet Helga Pedersen ute og frir til Kristelig folkeparti, med garanti om å videreføre den økte kontantstøtten til ettåringene. Noen forbereder seg til valget i 2013, men det kan hende de gjør opp regningen uten vertinne.