Jeg leser på VG-nett 22. september :”Fransk opprørspoliti begynte i morgentimene tirsdag å evakuere en provisorisk leir som afghanske asylsøkere har bygget i byen Calais.” Jeg ser bildene, men orker ikke se videosnutten som VG har lagt ut, tvinger meg likevel til det, og ser bildene av menn som stilles i rekke og føres bort fra sine provisoriske hjem med bøyde hoder, gråtende. Et aggressivt opprørspoliti med hevede batonger.
Først opplever jeg bare en følelse av desperat urettferdighet og en lammende erkjennelse av at dette kan foregå. De mer sammensatte tankene kommer etter hvert. Jeg lurer for eksempel på hva som ville skjedd hvis dette hadde vært bilder av kvinner og jentebarn som ble slått, kneblet og ført bort av opprørspolitiet? Ville Jonas Gahr Støre raskt vært ute i mediene og fordømt det?
Det er vel ingen hemmelighet at store flyktningsstrømmer har kommet i kjølevannet av krigene i verden. Slik var det da noen av våre besteforeldre tok seg over svenskegrensa under andre verdenskrig, og slik er det i dagens kriger. Forskjellen nå er at det ikke er Norge som blir okkupert, men det er vi som er med og okkuperer og sender andre mennesker på flukt.Å flykte fra krig er en menneskerett, men hvorfor er det slik at mannlige krigsflyktninger ikke vekker den samme sympatien som kvinner på flukt? Ja, hvor er alle de norske politikerne, synserne og journalistene som dirrer av sinne og avsky over at mennesker kan bli behandlet på denne måten?
Det er menn som i all hovedsak er de potensielle soldatene i en krig. Det er menn som er de første til å bli utsatt for press om å delta aktivt på den ene eller andre siden i krigen. Det er fattige menn som ikke ser noen annen utvei enn å verve seg som soldat for å forsørge familien.
Det ligger noe forhistorisk over dette. Et slør av en stammetankegang, hvor de afghanske kvinnene og jentebarna gjerne kan få opphold i vår norske eller europeiske stamme, mens de afghanske mennene og guttebarna må jages bort og klare seg selv. Denne fortsatte, brutale patriarkalske logikken i europeisk humanitær praksis skremmer meg. Som feminist. Som menneske. Og jeg undres over: hvor er alle de mannlige stemmene i offentligheten som kaller denne behandlingen av mannlige krigsflyktninger en diskriminering av menn?