Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 26. april 2010
Norske politikere tenker stadig mer kortsiktig. Dette gjør oss sårbare. Jeg skjønner at det går på liv og helse løs i Island, og har stor sympati med islendingene. De skal slite med vulkanutbrudd og aske lengre enn oss. Vi må for deres skyld håpe vi slipper flere aktive vulkaner på ei stund. Det er liksom ikke ende på påkjenninger for våre naboer i vest. Jeg må skrive dette såpass utførlig, ellers vil jeg bli beskyldt for mangel på solidaritet og empati, og for å ikke ta innover meg alvoret i situasjonen.
For faktum er at jeg har kost meg ikke så reint lite den siste tida. Ja da, jeg vet at mange mennesker har vært askefaste både her og der. At laksen fra Norge ikke har kommet seg til Japan og at blomstene fra Afrika ikke har kommet seg til Amsterdam. Det blir rapportert om mangel på enkelte matvarer på Svalbard, og om økonomisk katastrofe for blomsterprodusentene i Kenya og Etiopia. Jeg vet at flyselskapene har tapt store summer og at arbeidsplasser er i fare. Så nei, jeg bagatelliserer ikke.
Men, arbeidsplasser er så mangt. Vi har de siste årene mistet mange tusen arbeidsplasser i jordbruket. Det regnes jo i enkelte kretser som toppen av tåpelighet å legge til rette for matproduksjon i Norge. Kortreist mat? Det lønner seg i alle fall ikke, kan regnskapsførerne og bedriftsøkonomene melde.
Rett før Eyjafjallajökulls utbrudd, var helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i Kristiansund og møtte byens befolkning i kamp for å beholde et sjukehus med fødeavdeling og akuttfunksjon. Kristiansund er ikke det eneste lokalsamfunnet som har slåss for å opprettholde sitt medisinske tilbud de siste årene. Og for å beholde arbeidsplasser tilknyttet sjukehuset, sjølsagt – disse hører også med i regnestykket lokalt, men er tydeligvis ikke regnet med sentralt. Rett før askeskyen la seg over landets redaksjoner, kom det nemlig fram at regjeringens årlige oppdragsdokument til helseforetakene hadde mistet den viktige formuleringen fra Soria Moria om at ingen lokalsjukehus skal legges ned.
I takt med at de nye styringssystemene for offentlig sektor brer om seg, mister man blikket for at tinghenger sammen – det er ikke engang en del av diskusjonen lenger. Her skal det drives effektivt og kostnadsbesparende. En av konsekvensene er at den ene fødeavdelingen etter den andre legges ned, på tross av at antall barnefødsler øker, og på tross av at kvinner i distriktene ofte har lang og farlig vei til sjukehus – også når ambulansefly og helikoptre er på plass. Fødsels- og barselomsorgen i Norge har lenge vært en salderingspost. Dette handler om at kvinnehelse ikke er prioritert, og at barn som mange andre ting ikke er viktige og lønnsomme. Resultatet er at vi er dårlig forberedt. Nå sender helseministeren ekstra ambulanser til Finnmark og oppfordrer gravide i store deler av Norge til å melde seg 14 dager før termin, for sikkerhets skyld.
Vi har altfor lenge måttet finne oss i at landet styres mer etter bedriftsøkonomiske enn sosialøkonomiske prinsipper. En kortsiktig horisont har fått bestemme hva som er viktig, hva som er produktivt og hva som regnes som unødvendige kostnader. Hvis samfunnet investerer etter de bedriftsøkonomiske prinsippene i New Public Management, blir det umulig å bygge jernbane i nord eller høyhastighetstog i sør. Det finnes ingen bedrifter som regner hundre år fram i tid. Og ingen som bor på Vestlandet kan være uenig i at det trengs investeringer også på vei.
Jeg synes det er urettferdig at samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa er den som har måttet forsvare skiftende regjeringers skandaløse behandling av jernbanen i Norge de siste 40 år. Gjennom en bedriftsøkonomisk innstilling har hele infrastrukturen vår gradvis blitt gjort avhengig av fly, og liv og helse er blitt avhengig av lufttransport, og verken skiftende regjeringer eller Stortinget har tatt høyde for uforutsette hendelser. Selv om vi ikke vet når vulkaner går i utbrudd, så vet vi jo at de gjør det. Noen har altså ikke gjort jobben sin, og gjort oss langt mer sårbare enn nødvendig.
Årsaken til at jeg har kost meg, ligger her. Det skal bli interessant å se hva storting og regjering skal foreta seg når det gjelder NSB fram mot valget neste år. Eller om Oslo Aps Jan Bøhler og hans allierte nå skal ut og legge ned flere lokalsjukehus. Og jeg skal virkelig se den helsebyråkrat som ivrer for å legge ned flere fødeavdelinger i distriktene det nærmeste året.