Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 24. oktober 2011
Krig er drap, lemlestelse, flukt, voldtekt og matmangel. Sivile ofre er i størst grad kvinner, fordi kvinner er fattigst, svakest og har dårligst beskyttelse, og fordi voldtekt er den ytterste fornedrelse, og fornedrelse av fienden er ”lov” i krig. Antikrigsarbeid og fredsarbeid trenger ikke være spesielt fredsommelig, men er ofte farlig.
Nobels fredspris er i år tildelt Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee fra Liberia og Tawakkul Karmann fra Jemen. Jeg, og mange med meg, er fornøyde med at prisen går til tre kvinner, det har opp gjennom historien ikke vært mange kvinner som har blitt verdsatt av Nobelkomiteen. – Vi hadde ikke vært hvor vi er i Liberia uten alle de kvinnene som sto ute i sol og regn og kjempet for fred og demokrati. Denne prisen er til dem, sa president Johnson-Sirleaf da hun kommenterte årets tildeling. Hun har fått Fredsprisen, delvis for å ha bidratt til å ende krigen i Liberia, men Nobelkomiteen trekker også fram viktigheten av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, som Johnson Sirleaf arbeidet mye med. «Resolusjonen gjorde for første gang overgrep mot kvinner i krig til et internasjonalt sikkerhetsanliggende. Den understreket behovet for at kvinner blir aktører på lik linje med menn i fredsprosesser og i fredsarbeid generelt», heter det i begrunnelsen. Og jeg er enig med komiteen, det er en uhyre viktig resolusjon, der det for første gang fastslås at voldtekt i krig er en krigsforbrytelse.
I tillegg er jeg glad for at to av årets vinnere er grasrotaktivister. Det har i fredsprishistorien ikke vært for mange aktivister heller som har mottatt heder, penger og berømmelse for sitt fredsarbeid. Året 2011 er året vi alle har fått repetert kunnskapen om at det eneste som kan endre verden er felles, organiserte handlinger, enten det er på Tahrirplassen eller foran børsen i New York. Det er slik sett passende at kunnskapen også har funnet gjenklang i Nobelkomiteen.
”Kjære kampfeller! Dere er privilegerte og heldige (…). Den tiden rykker stadig nærmere, da kvinnene i Folkerådet vil være representert også i de bestemmende politiske organer. Der kan dere på alle måter bidra til forandring, og ikke bare protestere mot det vi ser på som ukultur. (…) Altså, kjære søstre, la oss gå til verket og aldri gi opp! ”, sa Bertha von Suttner, som var den første kvinne som fikk Nobels fredspris. Hennes antikrigsroman Die Waffen nieder! (Ned med våpnene!) ble raskt en internasjonal bestselger da den kom ut i 1889, og den ble oversatt til mange språk. Romanen la også grunnlaget for dannelsen av verdens første fredsorganisasjoner, Gesellschaft der Friedensfreunde (Fredsvennenes forening) (1891) og Deutschen Friedensgesellschaft (Tysk fredsforening) (1892). For denne innsatsen ble hun altså som første kvinne tildelt Nobels fredspris i 1905. Hun hadde korrespondert med Nobel helt til han døde, og det er funnet brev som viser at hun oppfordret ham til å opprette en fredspris.
Bertha von Suttner engasjerte seg ikke offentlig i kvinnekamp, men sitatet fra talen i Berlin 2. mai 1914, viser at hun også var bevisst på dette området. Og føyde seg med det inn i en stolt tradisjon. For kvinnekrav har ofte vært nært forbundet både med Fredssaken og andre kamper. Aktive kvinner har slåss for stemmerett og frigjøring og mot slaveri og krig. Helt siden amerikanske kvinneaktivister opprettet morsdagen som en amerikansk antikrigsdag i årene etter den amerikanske borgerkrigen, faktisk. For morsdagen var opprinnelig en politisk dag, og ikke en dag som i dag stort sett betyr gaver og blomster og økt omsetning for forretningsstanden. Det ble gjort store anstrengelser i den amerikanske kvinnebevegelsen for å beholde dagens opprinnelige politiske betydning på begynnelsen av forrige århundre, men de måtte gi tapt med utbruddet av første verdenskrig.
Da ble det i mange land slått hardt ned på kritiske fredsrøster. Vår egen Elise Ottesen Jensen ble utvist fra Danmark i forbindelse med antikrigsarbeid under første verdenskrig. Verken hun eller Bertha von Suttner var alene. Alt fredsarbeid har hatt overvekt av kvinner, men det harde, demokratiske slitet for å snu opinion og utvikling har sjelden blitt satt pris på. Utallige er de markeringer og demonstrasjoner tusener for ikke å si millioner av fredskvinner har arrangert og deltatt i de siste 150 år. Nå har de fått sin pris.