Appell holdt under fredsmarkering foran Stortinget av Ane Stø, 22. august 2009
I solidaritet med afghanske kvinner og den lille, men ekstremt modige afghanske kvinnebevegelsen krever vi i Kvinnegruppa Ottar at Regjeringen avblåser Norges deltakelse i krigen mot Afghanistan og henter soldatene hjem!
Argumentene om at NATOs krigføring mot det Afghanske folket skulle være motivert av kvinnefrigjøring har endelig stilnet. Det er vel bare Frp som i dag holder fast på denne ekstremt voldelige kvinnekampen. Partiet som er mot et fredelig tiltak som likelønnspott her i Norge, og ellers mener alt som smaker av feminisme og likestilling er en form for terrorisme, nøler ikke med å holde de undertrykte afghanske kvinnene opp foran seg for å forklare den norske innsatsen i en meningsløs krig.
For andre varme tilhengere av krigen er det nå blitt litt for flaut å framstille den som kvinnebevegelsens armerte fraksjon. Etter ni års okkupasjon er det beviselig sånn at kvinnene i Afghanistan ikke har fått det noe bedre enn det var under Taliban.
Kvinnebevegelsen og anti-krigsbevegelsen har lange tradisjoner i å være allierte.
Vi tror ikke at kvinner er mer fredelige enn menn, ikke i utgangspunktet. Men kanskje er det slik at vi som har i oppgave å ta vare på og oppdra nytt liv, tenker mer over hva krig faktisk koster? Hva det betyr av tapte liv og drømmer. ”Aldri mer krig”, har kvinne- og antikrigsbevegelsene sagt både i forkant av første og andre verdenskrig. For akkurat som i dag, der flere kvinner enn menn er motstandere av krig, så har alt antikrigsarbeid i moderne historie hatt overvekt av kvinner. Kvinnegruppa Ottar har tatt vårt navn etter kvinneaktivisten Elise Ottesen Jensen, som ble utvist fra Danmark i forbindelse med antikrigsarbeid under første verdenskrig. Så når kvinnegruppa Ottar engasjerer oss i antikrigsarbeid, viderefører vi en av de sterkeste og flotteste tradisjonene i kvinnebevegelsen.
I hele kvinnebevegelsens historie har vi ikke sett noe eksempel på at kvinner har blitt frigjort gjennom krig og bomber. Tvert i mot er okkupasjon og overgrep fra fremmede land en direkte trussel mot kvinners eget opprør og all form for feministisk organisering og ulydighet.
Det vi kvinner i alle verdens land har erfart er at ingen rettighet er ”gitt” oss for evig i noen mannssamfunn. I sær ikke under okkupasjon hvor befolkningen er opptatt av å få inntrengerne ut. Da er det lett å ofre kvinners rettigheter. Nå har vel de fleste fått med seg panikken som har bredt seg i Nato da de ble kjent med at kvinnefiendtligheten i Afghanistan nå er stadfestet i lovs form. Den såkalte voldtektsloven som Karzai innførte fra slutten av juli for å sikre oppslutning fra shia-muslimske ledere slår fast at kvinner må søke sin mann om tillatelse for å kunne ta utdanning og jobb. Kvinner har mistet arveretten, som betyr at de ikke har mulighet for å forsørge barna sine om mannen dør. Loven slår videre fast at menn har rett til samleie hver fjerde kveld, og at barneekteskap er tillatt. At dette kan skje sier mye om hvilke tilstander som kan utbre seg i ly av såkalte siviliserte lands krigføring. Natos okkupajon forsterker mannssamfunnets strukturelle makt, kontroll og ikke minst vold mot kvinner og barn.
For afghanske kvinner blir det viktigere å slutte opp om sin kultur, religion og identitet enn å kjempe for sine rettigheter som kvinner. Feminisme er opprør mot et samfunn de fleste tar for gitt, der menns makt er naturlig. Derfor er feminismens største fiende enighet og indre harmoni.
Islamismen som brer om seg i kjølevannet av USA og NATOs herjinger representerer en direkte trussel mot kvinners liv. Vi har sett det i alle land der politisk islam er en styrende eller dominerende bevegelse. Hvordan kvinner blir fratatt rettigheter til utdannelse og yrkesliv, hvordan de må dekke seg med stadig større telt, hvordan kvinners handlingsrom snevres inn for ikke å bryte med æren. Stadig oftere gir det seg uttrykk i vold og drap.
Nå er Afghanistan et utpreget patriarkalsk land, styrt av klansleder. Og der enkeltmenn i stor i stor grad bestemmer hvor og når jenter og kvinner kan gå ut av heimen, primært i følge med en mann. Kvinner er helt avhengig av sine ektemenn, både som forsørgere og ”beskyttere”. Den siste skandalen kom denne uka i forbindelse med valget. Da var det ikke skaffet nok kvinnelige funksjonærer til å bemanne de kvinnelige valglokalene, noe som gjorde det enda vanskeligere for kvinner å stemme. Snakk om apartheid og alle andre brudd på menneskelig verdighet!
Opp mot dette voldelige patriarkatet står verdens modigste kvinner. De tre hundre kvinnene som i vår demonstrerte mot innføring av voldtektsloven blei angripi av rasende horder med mannfolk og kasta steiner på. Den kvinnelige parlamentarikeren Malalai Joya, som fra talerstolen gikk til angrep på narkobaronene og bandelederne som befolker det Afghanske parlamentet måtte gå av som representant og offentlig be de kriminelle patriarkene om unnskyldning. Beinharde kvinner som under dødstrusler fører en kamp for frihet og likhet, får ingen hjelp av de militære okkupantene.
At mannens ære i alle patriarkalske samfunn ligger i kvinnens dyd, gjør det ekstra vanskelig og farlig for kvinner å gjøre opprør mot sin familie eller menighet i en krigssituasjon. Feministisk kamp mot religiøs fundamentalisme og mot krig og okkupasjon, og solidaritet med kjempende kvinner, er kvinnebevegelsens eneste strategi for frigjøring. Alle Stortingspolitikere som har det minste snev av solidaritet med Afghanske kvinner, og ønsker den afghanske kvinnebevegelsen noe godt må forte seg å stemme for å hente soldatene hjem!