Innlegg i Bergensavisen av Ane Kristine Aadland, 20. august 2009
Gunn Vivian Eide går løs på Kvinnegruppa Ottar og undertegnede i BA 18. august. Grunnen til dette er at Utekontaktens nye rapport om prostitusjonsmarkedet i Bergen viser at antallet horekunder har falt dramatisk etter at sexkjøpsloven ble innført, til tross for politiets manglende innsats på feltet. Eide mener tilsynelatende at det er både hensynsløst og moralistisk å påpeke at loven virker etter hensikten, og virker påfallende dårlig orientert om hva som faktisk var formålet med sexkjøpsloven.
Da Stortinget i fjor høst gikk inn for å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester med klart flertall, var hensikten nettopp å ødelegge kundegrunnlaget i prostitusjonshandelen. Sexkjøpsloven var tenkt å ha en oppdragende og adferdsendrende effekt på de 13 prosentene av norske menn som oppgir at de har kjøpt sex. Årsaken til at det var horekundene en var ute etter å ramme, er åpenbare: det er kundene som opprettholder prostitusjonsmarkedet, kjøp av sex er grovt krenkende mot både de enkelte kvinnene i prostitusjonen og mot likeverdet mellom kjønnene, og det er i strid med menneskeverdet å utnytte andres nød til å skaffe seg seksuell tilfredsstillelse.
Etter at loven ble innført 1.januar i år er horekundene allerede blitt færre, og den må sånn sett kunne oppsummeres som en suksess. Vi regner også med at antallet horekunder bare vil minske i årene som kommer, og at det for den oppvoksende generasjonen unge menn vil være en utenkelig handling å kjøpe seg tilgang til andre menneskers kropp.
Så langt en solskinnshistorie, altså. Men hva skjer med de som er avhengige av å selge seksuelle tjenester for å finansiere rusmisbruk, betale bakmenn eller sende penger til sin syke mor? En åpenbar mulighet ville være å styrke hjelpetiltakene, slik at folk kunne komme seg ut av prostitusjonen. Satsing på grundige, langsiktige tiltak som også tar traumene ved å ha vært utsatt for prostitusjon på alvor, kunne ha gitt hundrevis av kvinner et bedre liv.
Det største problemet etter at sexkjøpsloven har tatt tak i norske menns misbruk av fattige kvinner og sørget for at Norge har tatt nye, viktige skritt for likestillingen, ligger nå i hjelpeapparatet. I motsetning til hva Eide insinuerer, er det ingen glede å spore i Kvinnegruppa Ottar over at prostituerte har det vanskelig (noe de også hadde før loven ble innført). Vi er bare uenige med Eide i at det beste vi kan gjøre for de prostituerte er å opprettholde kjønnshandelen.
Vi ønsker å sette fokus på at sexkjøpsloven faktisk virker etter hensikten. Samtidig mener vi at Utekontaktens rapport om prostitusjon først og fremst er en rapport om et hjelpeapparat som svikter de prostituerte når de trenger det mest. Eide skriver at hun ønsker ”målrettede tiltak som faktisk hjelper de prostituerte”. Hvis det er tilfelle, burde hun som helsepolitiker slutte å bekymre seg over at Kvinnegruppa Ottar krever nettopp målrettede tiltak for å hjelpe de prostituerte til et bedre liv, og heller bruke kreftene sine på å gå den eksisterende prostitusjonsomsorgen etter i sømmene.