Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 10. desember 2012
I boka Tjenerinnens beretning, som Margaret Atwood skrev på slutten av forrige århundre, beskrives et fundamentalistisk patriarkalsk framtidssamfunn, der de fruktbare kvinnene blir holdt i konsentrasjonsliknende leirer der de holdes konstant gravide med de herskendes klassers barn. Det er ei god bok, men jeg husker at jeg tenkte at enkelte samfunnsdrag, for eksempel disse leirene, var dratt veldig langt. Det mener jeg ikke lenger.
Kommersiell surrogati er menneskehandel. I et så patriarkalsk samfunn som India har de fleste kvinner ikke mye de skal ha sagt, og det er som regel ikke kvinnene selv som velger, men fedre, brødre eller i de fleste tilfellene deres svigerfamilie og ektemenn. Opplyste mennesker har både lest om enkebrenning og om den kjønnsselektive abortpraksisen i landet. Begge deler uttrykk for et sterkt kvinneundertrykkende samfunn. De fleste som kjøper seg ei kvinne med livmor for ni måneder vet også dette. De bare velger å overse det de vet, og lager seg overbygninger om at kvinnene får medisinsk tilsyn under graviditeten, har valgt det selv, får etter indiske forhold god betaling, at surrogatien gir kvinnene en unik mulighet til å hjelpe sin egen familie og sine egne barn, og så videre, og så breiere. Eller som kronprinsesse Mette-Marit formulerer det: Hun tenker på de uskyldige små barna. Forsvarsverkene har mange paralleller til forsvaret for en annen form for menneskehandel, nemlig prostitusjon.
Tidligere, da det meste av surrogatien enten var vennetjenester, eller kommersiell virksomhet i USA, var det i noen tilfeller fint, eller i alle fall i tråd med menneskerettighetene. Jeg er mot all kommersiell surrogati, men det er grader også her. Etter at India legaliserte surrogati i 2002, har globaliseringen fått satt dette inn i et ordentlig utbyttesystem, med ekte avlsgårder med fattige kvinner på bås, for at rike mennesker i den industrialiserte verden kan få oppfylt alle ønsker. Landet har høy medisinsk ekspertise, ubegrenset tilgang på fattige kvinner og kan tilby surrogatbarn til en lav pris. De indiske surrogatmødrene tilbringer ni måneder under streng overvåking og kontroll, vekk fra familie og eventuelle egne barn. For så å føde barn de har ikke har noen rettigheter til. Om det er skader på fosteret tvinges de til abort. Hva som skjer med misdannede babyer, snakkes det lite om.
Ser vi nærmere på de strukturelle årsakene til Indias voksende fertilitetsindustri, er det et stygt syn, der vestlige individuelle behov for selvrealisering på alle måter veier tyngre enn indiske kvinners mangel på makt og kontroll over eget liv. Noe som altså fører noen til et liv som avlsdyr. Det går ikke å komme seg unna med unnskyldninger. De som kjøper surrogattjenester i den tredje verden, kan lage seg overbygninger og egne unnskyldninger så mye de vil. I bunn og grunn vet de at det er en dypt umoralsk handling. Som all annen menneskehandel eller slaveri.
Og sjøl om de skulle klare å gjøre det individuelt akseptabelt, så er det vanskelig å forsvare å gjøre bruk av slike tjenester i et land der mange hundre tusen kvinner dør hvert år i forbindelse med svangerskap og fødsel, på grunn av mangel på helsetjenester. Blant annet fordi mange av legene, sykepleierne og sykehusene er opptatt med avlsarbeid for den rike verden. Dette vet også kronprinsesse Mette-Marit, så opptatt som hun har vært av helsestell i forbindelse med aids-epidemien.
Jeg er nokså sikker på at de fleste redaksjoner og journalister i Norge også er kritiske til denne menneskehandelen. Men norske redaksjoner er i de fleste tilfeller også ukritiske og servile i forhold til kongehuset. Journalisten fra Haugesunds Avis oppdaget tilfeldigvis kronprinsessen i India, men kjente på ansvaret. (Hva vet jeg? Haugesunds Avis skrev i alle fall ikke om saken før babyene var trygt i favn i Norge.) Alle vet at grunnen til at kronprinsessen var den som reiste til India da foreldrene fikk problemer med visumet sitt, er at hun har brukt sitt norske diplomatpass, utstedt fordi hun er kongelig, til å hjelpe til med å omgå norsk lov. Alle vet at det er uhørt, hun kan ikke gå inn og ut av den offentlige og private sfæren. Et medlem av kongefamilien kan ikke insistere på at de gjør noe privat, mens de bruker offentlig tildelte privilegier.
I disse tider, der Statsministeren erklærer seg inhabil i surrogatisaken, mens kronprinsesse Mette-Marit tenker på de små barna, er det ikke lett. Det er aldri lett for republikanere å skrive om kongehuset. På den ene siden synes jeg synd på de som bor i det gylne buret, i alle fall på de som blir født inn i det. På den andre siden synes jeg det er irrelevant og fjollete, og i grunnen ikke noe jeg trenger å bry meg med. Men det var før Mette – Marit var i India som privatperson.