Å definere prostitusjon som arbeid sikrer ikke prostituerte rettigheter, men gir halliker og menneskehandlere større profitt. Prostitusjonsdebatten har blusset opp i hele Skandinavia i kjølvannet av modige, danske Tanja Rahm sitt oppgjør med horekundenes kvinnesyn. Rahm, som er terapeut, skribent og eks-prostituert, trakasseres både offentlig og privat av horekunder og halliker, fordi hun truer løgnene de prøver å fastholde rundt kjøp og salg av kvinner.
De norske prostitusjonsforsvarerne er også på banen etter at Aftenposten trykket kronikk og intervju med Rahm 8. januar. Den «lykkelig prostituerte» Hege Grostadhevder i NRKs Debatten at forbud mot sexkjøp og hallikvirksomhet fører til dårligere forhold for prostituerte i Norge. Ved å legalisere bordeller kan prostituerte beskyttes av arbeidsmiljøloven, sier hun. Arbeidsmiljøloven skal beskytte arbeidstakere mot seksuell trakassering, trakassering på grunnlag av kjønn, skadelige arbeidsforhold, utnyttelse og krenkelser. At arbeidsmiljøloven skal kunne regulere prostitusjon, der utnyttelse og krenkelser faktisk er en del av «stillingsinstruksen», er i beste fall utopisk.
Barneprostitusjon
Utopier og uredelig omgang med fakta er prostitusjonsforsvarerne godt vant med, og at de slipper unna med det, gjorde Debatten 9.januar til en lidelse å se på. Det hevdes glatt at volden mot prostituerte er den samme etter sexkjøpsloven, mens den eneste rapporten som finnes om dette viser at den grove volden er drastisk redusert. Grostad forteller at New Zealand har legalisert prostitusjon med svært gode resultater, mens sannheten er at myndighetene fortviler over en eksplosjon av barneprostitusjon, kriminalitet og menneskehandel.
Illegal industri
Da Tyskland legaliserte bordeller i 2002 og gjorde prostitusjon til et ordinært yrke, ble det hevdet at dette skulle gi de prostituerte rettigheter og motvirke at de ble utnyttet av kriminelle. I stedet er det skapt en stor illegal industri i skjul av de lovlige bordellene. Både før og etter legaliseringen har over 80 prosent av kvinnene i tyske bordeller blitt hentet fra Øst-Europa eller Asia. De fleste er illegale. Å definere prostitusjon som arbeid sikrer ikke prostituerte rettigheter, men gir halliker og menneskehandlere større profitt. Legalisering som regulering av sexindustrien virker ikke.
Når det legges til rette for prostitusjon, øker markedet og antall horekunder. Dermed må flere kvinner inn i industrien for å møte etterspørselen. Prostitusjonsindustrien i Tyskland omsatte for 14 milliarder Euro og landet hadde nær 400 000 prostituerte i 2012, ifølge det tyske helsedepartementet. Hvis Norge skulle hatt et tilsvarende prostitusjonsmarked, ville dette gitt 27.000 prostituerte her til lands. Til sammenligning er det 19.000 ansatte i NAV. Er det en slik utvikling ansvarlige politikere vil ha oss ut i?
Propaganda
Tysklands problemer med å regulere den aggressive prostitusjonsindustrien nevnes aldri av dem som ønsker å legge bedre til rette for prostitusjon i Norge. Men aktører som Pro-sentret og PION sprer ivrig propaganda om hvordan forbudet mot sexkjøp ikke virker. Hovedpåstanden er at færre kunder gir dårligere betingelser for prostitusjon her i landet. PION – Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge - hevder å være en organisasjon av prostituerte, men er ikke noen medlemsorganisasjon og representerer ingen. PION er en lobbyorganisasjon for liberalisering av prostitusjonslovgivningen, og består av en håndfull sosialarbeidere og halliker. Likevel har de klart å erobre definisjonsretten som talerør for ”de prostituerte”, og i Aftenposten 8. januar kan vi lese at de nå har fått Hege Grostad som styremedlem.
Pro-senteret påstår i rapporten "Farlige forbindelser" fra 2011 at volden mot prostituerte har økt etter innføringen av sexkjøpsloven. Men det rapporten viser er at grov vold er blitt redusert etter at loven ble innført. Andelen prostituerte som forteller at de har blitt voldtatt er redusert fra 29 til 15 prosent, en nedgang på nesten 50 prosent! Andelen som er "slått med knyttneve" har gått ned fra 29 til 18 prosent. Den volden som har økt er i kategoriene "uønsket befølt", "kalt skjellsord", "lugget", "spyttet på". Prostitusjonen er, og har alltid vært, voldelig, men sexkjøpsloven har redusert de groveste overgrepene.
Verktøy
Den svenske sexkjøpsloven ble evaluert i 2010. Hovedkonklusjonen er at forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester har hatt den ønskede effekt og er et viktig verktøy for å forebygge og bekjempe prostitusjon. Sverige er blitt et mindre attraktivt land for organisert menneskehandel som en følge av loven. Ingenting tyder på at prostitusjonsmarkedet har gått under jorden, politiet rapporterer at de har god oversikt over prostitusjonsmiljøene. Sexkjøpsloven gir politiet langt bedre muligheter til å gripe inn på bordeller, mot menneskehandel og mot prostitusjon av mindreårige. Også Oslo-politiet berømmer sexkjøpsloven som verktøy.
Gateprostitusjon i Sverige er redusert med 50 prosent. I 2008 svarer 8 % av menn at de har kjøpt sex, mot 13 % i 1996. Nedgangen skyldes en økt bevissthet hos svenske menn om at kjøp av sex og kropp er grunnleggende galt. Volden mot prostituerte har ikke økt, og prostituerte har ikke fått forverrede livsvilkår. Prostituerte opplever at loven har gitt dem mer makt over egen situasjon, og har også gjort det lettere å søke hjelp for å komme ut av prostitusjonen. Det har ikke blitt vanskeligere for sosiale myndigheter å etablere kontakt med prostituerte, slik kritikere av sexkjøpsloven påstår.
Mangel på exitprogram
Til tross for at sexkjøpsloven ser ut til å ha redusert antallet horekunder også i Norge og dermed har gjort oss til et mindre attraktivt land for menneskehandlere, er mye ugjort. Mangelen på exitprogram er skrikende. Det trengs tiltak for å hjelpe prostituerte med bolig, arbeid og anerkjennelse som ofre for vold og menneskehandel. Politiets manglende håndheving av loven er med på å undergrave den, og det samme gjelder mangelen på samarbeid mellom politi, sosiale myndigheter og frivillige organisasjoner om å tilby kvinnene et alternativ. Kvinner som er utsatt for menneskehandel må få tilbud om opphold i Norge, uten krav om at de skal vitne mot bakmenn, som kan sette familien deres i fare. Ingen annen større lovendring har vel heller blitt innført med samme rungende taushet fra styresmaktene, hva gjelder holdningsskapende kampanjer og informasjon rettet mot skoler og offentlighet.
Aftenpostens Thomas Boe Hornburg skriver i en kommentar 10.januar at bevisbyrden må ligge hos de som vil fjerne sexkjøpsloven. Forbud mot kjøp av seksuelle tjenester er et oppgjør med strukturer og holdninger som reduserer kvinner og kvinners seksualitet til en vare. Loven er et alternativ til å behandle spørsmålet med borgerlig dobbeltmoral som et ordensproblem, og å regulere menneskehandelen til spesielle strøk av byen. Sexkjøpsloven er en solidarisk lov med utgangspunkt i menneskerettighetene og kvinners menneskeverd, og er unik ved at den anerkjenner det ulike maktforholdet mellom kjøp og salg av kropp. Hvordan skal denne loven kunne erstattes uten samtidig å åpne opp for mer menneskehandel og slaveri?