Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 7. april 2014
Idet filmen om Børre Knudsen minner oss om tøffere tider, kan det være på sin plass med andre repetisjonsøvelser også. Det ser ut til at det er flere enn Erna Solberg og Bent Høie som trenger en gjennomgang, de siste ukene har regjeringen nemlig fått en håndsrekning fra tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla.
Den foreslåtte reservasjonsretten dreier seg om å etablere et overordnet nivå, med en «høyverdig» moral som forteller oss alle, og ikke minst den enkelte kvinne, at å ta abort er et dårlig moralsk valg. Vi skal skamme oss. Dersom kvinnene ikke skjønner at de har gjort noe moralsk klanderverdig når de har tatt abort, så skal staten fortelle dem at de er feil i seg selv. Abort er nemlig et så stort moralsk problem at de moralsk høyverdige legene må få lov til å reservere seg fra dette grusomme overtrampet. Og kvinner skal jammen få kjenne at om vi velger å ta abort, har vi satt moralen til side!
Abortkampen handler i hele verden om hvem som skal ha definisjonsretten over kvinners moralske valg, valg de tar til beste for seg selv og sin familie. Hensikten er å få kvinner til å føle seg skyldige fordi de i en eller annen situasjon har avsluttet et svangerskap, abortmotstanderne arbeider tålmodig på bred front og lang sikt. Det har de mange titusener som var ute og marsjerte 8. mars forstått. Og nei, vi tror ikke abortloven faller i denne stortingsperioden. Dette er en kamp om definisjonsmakt, og vi har ikke tenkt å gi den fra oss frivillig!
I helseminister Bent Høies høringsnotat om reservasjonsretten, eller reservasjonsmuligheten som det heter i statsrådens nytale, foreslås det helt konkret at fastlegene skal kunne reservere seg mot «alle handlinger som inngår i prosessen fra å motta en kvinnes spørsmål eller begjæring om abort», og det er presisert at fastlegene skal kunne nekte å gi kvinnen informasjon om bistand, inngrepets art og medisinske virkninger – og sist, men ikke minst skal fastlegene kunne nekte å opplyse den uverdige kvinnen om hvor langt hun er på vei.
I min by våknet vi 8. mars opp til et stort intervju med årets hovedtaler. I Stavanger Aftenblad kunne vi lese at Gerd-Liv Valla ikke mener årets hovedparole og trekkplaster er så viktig. Abortsaken er solid forankret, mener hun. Årets kjempemønstring for temaet er i bunn og grunn en misforståelse. Vi burde heller konsentrere oss om 6-timersdagen og kvinnelønn, istedenfor å piske opp stemningen og følelsene i den «totalitære debatten». Eller «i en så viktig sak», som hun karakteriserer den foreslåtte reservasjonsretten til fastlegene.
På kvinnedagen lot jeg tvilen komme henne til gode, hun ville ikke ha vært den første som ble et offer for journalistens egen agenda i en intervjusituasjon. Men neida, intervjuet ble fulgt opp med kronikker, debatter og intervjuer. Valla mener at titusener av 8. marsdemonstranter tar feil. Slik hun uttaler seg, er visst hun den eneste som har forstått hva saken virkelig dreier seg om.
Og ettersom hun ikke har noen hemninger mot å fortelle sitt eget vertskap på kvinnedagen at de tar feil og er feil, i tillegg til å ha feil paroler, selvsagt, så skal heller ikke jeg holde tilbake, men rett og slett slå fast at Valla ikke er enig med kvinnebevegelsen i abortspørsmålet. Det er jo en ærlig sak, men hun gjør det dessverre ikke på en ærlig måte. Hun gjør det på premissene til Kristelig folkeparti og abortmotstanderne, mens hun later som om hun er på vårt lag.
Det som gjør meg mest forbannet, er når Valla snur saken på hodet og beskylder vårt lag for å piske opp stemningen. Når vi hisser oss opp over at vi for n-te gang må ta en omkamp om kvinnenes autonomi og selvbestemmelse, så er det vi som spiller på følelser? Vi som er totalitære? I en situasjon der det blir truet med å gi legenes moral moralsk imperativ i lovs form?
Det var Kristelig folkepartis behov for å piske opp stemningen og spille på følelser som gjorde reservasjonsretten til et tema i regjeringsforhandlingene. Det er abortfundamentalistenes spesialfelt, enten disse følelsene – når de blir omsatt i lover – sørger for at aborterende kvinner dør i Sør-Amerika eller Afrika, eller setter abortloven i spill i Spania.
Vi har ikke tenkt å fire. Det er snart 1.mai.