Kronikk i Klassekampen av Asta Beate Håland, 2. februar 2015
Midt i julestria i fjor kom NOVA, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, med en oppsummering av et større forskningsprosjekt der samspillet mellom offentlige omsorgstjenester og hjelp fra familien har vært tema. Funnene fra forskningsprosjektet er ikke oppsiktsvekkende. Men at eldre kvinner med døtre får mindre hjelp fra det offentlige enn dersom sønner er nærmeste pårørende, skapte noen overskrifter. Det ble til og med referert i media at eldre menn fikk mer hjelp fra det offentlige enn eldre kvinner. Det er nyttig å få tallfestet og bekreftet det alle i grunnen vet. Eller burde vite.
NOVA rapporten førte også med seg at det på nytt ble satt søkelys på en doktorgrad fra 2012 om et beslektet tema, av Janne Paulsen Breimo. Breimo viser at forventningene fra det offentlige er forskjellige avhengig av hvorvidt den nærmeste pårørende er kvinne eller mann. Mannlige pårørende får masse skryt, «Han er jo så flink!». Med kvinner er det annerledes. Såpass må det jo kunne forventes.
Omsorg for barn, gamle og syke har til alle tider vært billig. Kvinner har stort sett utført arbeidet gratis, slik de fortsatt gjør i mesteparten av verden. I Norge tar menn mer vare på barn enn før, men det er fortsatt kvinnene som sitter igjen med mesteparten av det ubetalte omsorgsarbeidet. Og mye av det er høyst nødvendig arbeid, selv om det ikke er betalt. Den som ikke tror meg, kan bare prøve å koordinere livet og hjelpebehovet til en 90-åring som primært bor hjemme, i et helsevesen herjet av New Public Management. Det er legebesøk og sykehusinnleggelser, avløst av rehabilitering, hjemsending fra sykehus i drosje før tida, innleggelse på sykehus igjen, framskaffelse av korttidsplass av sykehjemsplass i henhold til Samhandlingsreformen, søknader om rehabilitering, skriving av klager, anskaffelse av hjelpemidler, koordinering av hjemmesykepleiere. Møter og apotek. Det krever sin kvinne.
Foto av Hilde Skjølberg
Eller rettere sagt, det krever mange kvinner og noen menn. Og det kommer til å kreve flere framover, for vi lever lengre og bor hjemme lengre i mer eller mindre skrøpelig tilstand, og om noen år blir de store etterkrigskullene gamle og pleietrengende. Hittil har løsningene som pårørende tyr til i stor grad bestått i at kvinner reduserer arbeidstiden, tar ulønnede omsorgspermisjoner og stiller opp for pleietrengende foreldre og svigerforeldre. Noe som vises igjen på de fleste statistikker som handler om penger. Ikke minst på deltidsstatistikken. I snitt jobber en kvinne 30,5 timer i uken, en mann jobber 37,2. Med lønn, vel å merke.
Kvinner arbeider ofte «frivillig» deltid selv om de ikke lenger har små barn, og både LO-leder Gerd Kristiansen og NHO-leder Kristin Skogen Lund har refset norske kvinner offentlig for dette. Kvinner må jobbe mer, sa NHO-lederen om det at kvinner i gjennomsnitt får 7 timer mindre lønn enn menn i uka. Kvinner bruker morsrollen som unnskyldning for å ta ansvaret hjemme, sa LO-lederen rett etter at hun overtok vervet. Når de som sitter i ansvarlige stillinger og posisjoner mangler grunnleggende kunnskaper om kjønn og økonomisk fordeling, når de forutsetter at kvinner og menn har like liv og like forutsetninger, så framstår virkeligheten lett som uforklarlig.
Det trengs et løft i eldreomsorgen. Og det er ikke bare mangelen på enerom som er kritisk. Det er for få kvalifiserte ansatte i særdeleshet og for få ansatte generelt, og de som er der løper. Da blir det ikke tid til omsorg, og pårørende kompenserer privat. Noe som igjen fører til mer deltid, for på en eller måte må kabalen gå opp.
Det trengs et oppgjør med styringssystemer og tellekant i helsevesenet. Det handler om penger, ressurser og tid. Og som mye annet, når regnestykket ikke går opp, får eller tar kvinnene salderingsposten.