Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 13. mars 2017
Et regjeringsoppnevnt utvalg som hadde fått i oppdrag å vurdere statens økonomiske familiepolitikk la i forrige uke fram forslaget sitt. Utvalget, som ble ledet av professor Anne Lise Ellingsæter, hadde bundet mandat, det er jo unektelig en ganske trang ramme å bli satt til å vurdere statens støtteordninger til barn og barnefamilier med utgangspunkt i at det ikke skal brukes mer penger. Og det betyr jo at når utvalget fremmer fornuftige og overmodne forslag om selvstendig opptjening av foreldrepermisjon for fedre og gratis barnehager til alle barn, så må jo pengene tas fra noe annet. Å fjerne kontantstøtten rekker jo bare så langt, og gevinsten regjeringen fikk ved å kutte i pappapermen er allerede tatt ut.
Nå er igjen barnetrygden i spill, utvalget har foreslått å behovsprøve denne med en ganske lav inntektsgrense, de har sukret pillen med å foreslå å heve den for de verdig trengende, de som nok en gang skal stille seg i kø hos saksbehandlerne hos NAV, og de vil det jo bli flere av. Det krever mye byråkrati å sjekke søknader og inntektsgrenser.
Foto: Kamaljith K V
Å oppfostre barn er dyrt, og barnetrygden er en viktig del av systemet som omfordeler økonomien. Vi har altfor mange fattige barn, men nordiske land har verdens laveste fattigdomsrate. Det er et udiskutabelt faktum at generøse universelle velferdsordninger går sammen med lave fattigdomsrater. Jo større innslag av inntektsprøvde (‘rettet inn mot dem som trenger det mest’) ordninger et land har, jo høyere andel fattige.
En fungerende velferdsstat må bygge på rettighetsbaserte systemer som alle er tjent med. Det må bygge på ordninger som er så gode at de omfatter alle. Når politikken blir omformet fra universelle rettighetsbaserte ordninger til å handle om «de som trenger det mest», er omdreiningspunktet kjernen i velferdsstaten. For propagandaen om at det er så aldeles hinsides at foreldre med god råd får barnetrygd, kan lett overføres til andre områder. Skal ungdommer fra bemidlede foreldre ha rett på studielån? Sykehus, skole? For ikke å snakke om sykehjem. (Ja, jeg vet at kommunen tar 80 % av inntekten din hvis du har opphold lengre enn 6 uker, men hvorfor ikke selge huset og ta bankinnskuddet?) Hvorfor skal vi betale dette for de rike? I land vi ikke liker å sammenlikne oss med, har de ofte andre svar på slike spørsmål enn det vi har hatt de siste 70 år.
Det regjeringsoppnevnte utvalget foreslår ny barnetrygd på maks 23 144 årlig, og det er til de med dårligst inntekt. Det skal reduseres hvis familien har inntekt over 481.400,- for par og 388.800,- for enslige, netto, og det skal falle bort dersom inntekten overstiger hhv 818.700,- og 511.100. Den foreslåtte nye modellen for barnetrygd vil koste 6 milliarder og reduserte utgiftene til barnetrygd med 9 milliarder. Med den foreslåtte modellen vil 39 % av alle barnefamilier med barn under 18 år motta barnetrygd. Barnehage trenger man i 5 år. Barnetrygd får man i 18 år. Det henger ikke på greip å rettferdiggjøre gratis barnehage og en dobling av barnetrygden til et mindretall, med at flertallet helt mister barnetrygden og svært mange av de som vil få innvilget barnetrygd vil jo også motta redusert barnetrygd.
Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake, sa Linda Hofstad Helleland i 2014, da hun var Stortingspolitiker. Hun snakket riktignok om å konkurranseutsette jernbanen, som de blåblå jo holder på med, men lignelsen om tannkremen er mer generell. Det har vi sett med kutting i pappaperm og fjerning av behovsprøvd barnetillegg til uføre, i tillegg til redusering av overgangsstønaden til enslige forsørgere og stipendordninger for ungdom.
Barnetrygden har ikke økt med ei krone siden 1996. Søskentillegget ble fjernet i 2001, og den ekstra barnetrygden enslige forsørgere fikk, er i praksis også fjernet, sammen med småbarnstillegget, i 2003. Og mens barnetrygden har stått stille eller gått ned for flerbarnsfamiliene, har gjennomsnittlig inntekt økt ganske mye. Systemet som omfordeler økonomi mellom de som har barn og de som ikke har barn, er altså effektivt undergravd, og det må Arbeiderpartiet ta mesteparten av ansvaret for. Universell barnetrygd står sterkt på grunnplanet og blant velgerne i Arbeiderpartiet, men er ikke forankret hos ledelsen. På landsmøtet i 2015 var det til og med forslag om å kutte i barnetrygden med 350 kr for å finansiere skolemat. Vi er mange som satser hardt på at Solbergregjerings dager er talte til høsten, men vi må følge nøye med, for det er påtagelig stille fra Arbeiderpartiet.