Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 18. juni 2018
Erna Solberg bekymrer seg i media over fallende fødselstall. Det går på velferdsstatens overlevelse løs, forstår vi, om ikke norske kvinner føder flere barn. Bekymringen er lite troverdig all den tid regjeringen Solberg bygger ned velferden så godt de kan. Like lite troverdig som bekymringene de fleste politiske partiene pleier å lire av seg, hver gang temaet blir alle barna som vokser opp i fattigdom i «verdens rikeste land». Barnefattigdom er en samlet norsk politikerstand nemlig veldig imot, og de geberder seg mye, mens for eksempel barnetillegget blir tatt fra uføre foreldre, antall fattige barn øker og barnetrygden har stått på stedet hvil i 22 år. Samlet sett en direkte sabotering av velferdsstaten.
En personlig historie fra gamle dager
Da jeg var gravid for andre gang, var jeg sykemeldt under svangerskapet. Seks uker før termin ville ikke legen min skrive ut mer sykemelding. Han fortalte meg, med stor patos, at dersom jeg ikke hadde vært sykemeldt, ville jeg gått ut i permisjon nå uansett, av hensyn til barnet med så tungt arbeid som jeg hadde. Så derfor kunne jeg ikke få mer offentlig pengestøtte enn det jeg hadde hatt krav på dersom jeg ikke var blitt syk. Jeg fikk bruke av barselpermisjonen min som andre folk og ikke forvente at samfunnet skulle forsørge meg og ungen. Hadde ikke jeg en til unge på 1 år som trengte sin mor? Han sa det ikke. Men meningen skinte godt gjennom, det var virkelig ikke meningen at mødre skulle gå i lønnet arbeid. De skulle være hjemme og ta seg av mann og barn, og ikke snylte på samfunnet med sykemeldinger og barselpermisjon. Ordet snylting ble brukt.
Barselpermisjonen var på dette punktet i historien 12 uker med lønn. Jeg kan legge til at barnetrygden var 57 kr for et barn. Skulle du amme barnet (og det skulle vi som tilhørte den moderne kvinnebevegelsen) måtte du ta all permisjon utenom de 12 ukene på egen kostnad. Barnehager var vekselvis et luksusgode (tenkte sånne som meg), eller en oppbevaringsanstalt som ødela barn og kostet mange penger (mente de fleste). Så de av oss som insisterte på å være i jobb, måtte lage til et lappeteppe av praktikanter; unge jenter nesten uten lønn, dagmammaer, unge mødre som spedde på inntekten med å passe andres unger i tillegg til sine egne, og barnehageplass for den ene du fikk inn det året. Barnehageopptaket var så viselig innrettet, at du fikk plass for et år om gangen. Så da jeg til slutt fikk mitt barn nummer to, mistet jeg barnehageplassen til han på 18 måneder også. Jeg skulle jo, som samfunnets strukturer la opp til, likevel gå hjemme.
Jeg fikk mitt siste barn i 1982, og da var æraen til Gro Harlem Brundtland i gang. Allerede et år etter at hun dannet sin første regjering hadde barselpermisjonen økt til 16 uker, og så økte det suksessivt fram til 26 uker, i tillegg til at barnetrygden økte. Brundtland regjeringen forsøkte også å få fart i barnehageutbyggingen, men uten stor suksess. I kommune Norge ble disse initiativene møtt med gjenstridige lokalpolitikere og trange budsjetter. Og denne gjenstridige politiske motstanden, skapte og innførte på 90-tallet, kontantstøtten for å forsterke strukturene som holdt kvinnene hjemme.
Grunnen til at jeg siden ofte har tenkt på denne traumatiske episoden i mitt eget liv, er at det illustrerer både hva som har utviklet seg og hva som fortsatt står igjen. Er barn samfunnets ansvar eller er det bare privat? Er det i samfunnets interesser å tyne mødre og barn?
Det er grunn til å stille slik spørsmål nemlig, og ikke bare til den nåværende regjeringen. For når hørte dere sist Arbeiderpartiet snakke om barnetrygden? Eller for den saks skyld, en informert journalist spørre Arbeiderpartiet om den? I snart 30 år har Arbeiderpartiet latt humla suse og barnefattigdommen øke, og levd på sitt gode rykte fra Brundtland sin tid. At nåværende regjering har sitt eget prosjekt med å omforme velferdsstatens system med rettighetsbaserte universelle støtteordninger til et mer gammeldags klasse og forsorgssystem, fratar ikke Arbeiderpartiet mesteparten av ansvaret for sakens bedrøvelige tilstand.
Å øke barnetrygden er det enkleste grepet for å bekjempe barnefattigdommen. Det kreves mange andre tiltak også, men barnetrygden når 100 prosent av dem som har rett til den, og representerer samfunnets også økonomiske ansvar for den oppvoksende slekt. Det er fullt mulig for Stortinget å ta tak i, vi har en mindretallsregjering. Men først må Arbeiderpartiet snu og igjen ta ansvar for å bekjempe fattigdom. Det er ei stund siden sist.