Innlegg i Stavanger Aftenblad av ASTA BEATE HÅLAND, 2. mars 1995
Er husmødrenes dårlige sjøltillit kvinnebevegelsens skyld? Grete Abrahamsen påstår nærmest det i innlegget sitt 23. februar. Hun skriver at vi, og da spesielt jeg, har fordommer mot husmødre og viser forakt for dem. Det er synd at hun oppfatter det slik.
Jeg er uenig i forslaget om kontantstøtte; det vil si at kvinner skal få godtgjørelse fra samfunnet for å være hjemme og ta seg av egne barn. Det er et forslag som peker i feil retning, og vil virke reaksjonært. Ikke bare på den måten at kvinner vil bli liggende etter menn i yrkeslivet og på lønnsstatistikken, men også med hensyn til kjønnsroller, arbeidsdeling i hjemmet, fedrenes ansvar for egne barn og rollemodellene for den oppvoksende generasjon. Vi kan med en slik politikk lett komme tilbake til at far leser avisa og mor vasker opp. Et system som vi sjøl vokste opp i, og som vi gjorde opprør mot. Det var absolutt ikke slik på 50- og 60-tallet, da de fleste gifte kvinner var husmødre, at kvinner hadde mer å si og fikk respekt for det arbeidet de gjorde. Det har vært en lang og møysommelig prosess for kvinner å delta i samfunnsliv, politikk og arbeidsliv. En prosess som har gått parallelt med, og vært avhengig av kvinners innmarsj på arbeidsmarkedet. Mitt innlegg om deprimerte, kvinnelige minstepensjonister dreide seg om dette. Ingen generasjon har blitt snytt for mer enn den generasjonen med kvinner som oppdro oss; noe vi allerede som jentunger opplevde som dypt urettferdig, og som var en sterk medvirkende årsak til kvinneopprøret på 70-tallet. Vi ser som sagt problemene som har oppstått i og med at mor har gått ut av familien og far ikke har kommet hjem, men løsningen er ikke å vende tilbake til det som var. I steden har kvinnebevegelsen i mange år stilt krav om økte svangerskapspermisjoner, noe vi har fått, barnehager til alle barn, det er fremdeles et stykke igjen på den veien, høyere lønn i kvinneyrkene, et krav som i alle fall har kommet på bordet hos LO ledelsen nå i år, og sist men ikke minst, så krever vi 6-timers dagen. Arbeidstiden i Norge er altfor lang, og det hjelper ikke at NHO skriker opp om konkurranseevnen. I Tyskland går det mot 35 timers uke, og det i et land der yrkesdeltakelsen for kvinner er mye lavere enn i Norge.
Jeg kan godt forstå at småbarnsperioden er vanskelig å kombinere med full jobb og hus og hjem. Arbeidstid, stadig økende krav om fleksiblitet, videreutvikling, kurs og overtid er vanskelig å få til, samtidig som vi skal oppdra barn, vaske bleier, lese høyt, lage middag. Det er ikke underlig at enkelte ikke orker presset og hopper av. At slike valg oppfattes som å velge barn framfor materielle verdier, er også greit å forholde seg til. Kvinnebevegelsen har aldri stilt krav til kvinner om å leve et A-4 liv, i tråd med paroler og program. Det ville vært lite klokt i et så barnefiendtlig samfunn som vårt. Vi er ikke uten forståelse, slik jeg ser det. Vi er heller ikke uenige om vanskelighetene, og jeg tror Grete Abrahamsen og jeg er enige i mange krav om hva som bør forandres. Problemet er forslagene til løsning. Poenget med å stille paroler til 8. mars arrangementene, er, for kvinnebevegelsen, å si noe om hvilke krav vi har og hvilke løsninger vi ser. Kontantstøtte eller husmorlønn er ikke paroler som vi kan slutte oss til.
At husmorlag, partier og andre organisasjoner deltar i den politiske kampen om paroler til 8. mars, ser vi positivt på, både i den forstand at det politiserer diskusjonene og skjerper egne meninger og argumentasjon, men også fordi det viser betydningen kvinnebevegelsen har og har hatt for samfunnsutviklingen de siste 20 årene. Respekt er å ta noen på alvor, og ikke å jatte med og dekke over uenigheter. Vi har møtt husmorlagene med respekt, diskusjon og kamp, og gitt dem anledning til å delta i toget med sine krav som underparoler. Å stemple politisk uenighet som fordommer og forakt, er et lettbeint forsøk på å komme unna reell uenighet. Idealbildet av den klassiske husmor fra 1955, som brukte hele dagen på hjem og barn, men også hadde tid til å slappe av i godstolen innimellom. Men hun fikk ikke respekt for det arbeid hun gjorde, mener innsenderen, som ikke ønsker denne "fru Lykke" tilbake