Innlegg i Stavanger Aftenbla av ASTA BEATE HÅLAND, 4. april 1995
Å arbeide for full kvinnefrigjøring, er å arbeide mot den kjønnsbestemte arbeidsdelingen. En arbeidsdeling som ligger til grunn for diskrimineringen av kvinner.
Politiske virkemidler virker slik at de belønner ønskede valg. At det lønner seg for foreldre å ha to inntekter, er et virkemiddel samfunnet bruker blant annet for å oppnå utjevning av kjønnenes samfunnsmessige stilling. Tidligere ble kvinnens inntekt lagt på toppen av mannens, og derfor sterkt skattlagt, og kvinnebevegelsen krevde i mange år opphør i samskatten. Noe vi fikk ved innføring av skatteklasse 1 og 2. Tankegangen er at ethvert voksent, arbeidsført menneske skal forsørge seg sjøl, og at fedre og mødre skal dele på omsorg og husarbeid.
Fordelene med en slik politikk er flere og bedre enn å oppjustere husmoryrket og oppmuntre flere til å være hjemme. At det kan oppleves urettferdig, skjønner jeg, men verden er et urettferdig sted, og jeg opprøres over langt verre overgrep enn at toinntektsfamilier har fordeler i lille, rike Norge. Ser vi det kvinnepolitisk, så ligger økonomisk ulikhet mellom kjønnene til grunn for både porno, prostitusjon og drap på jentebarn i India.
Det betyr at kvinnebevegelsen vil ta utgangspunkt i hva som tjener kvinner på sikt når vi tar standpunkt, og ikke hva som oppleves som individuelle urettferdigheter for den enkelte. Og her ligger uenigheten mellom meg, Grete Abrahamsen, K. H. Sture med flere. Jeg er for at folk skal få sykehjemsplasser fordi om ikke alle får, sjøl om det oppleves urettferdig for dem i køen. For ikke å bli misforstått: Jeg er for full sykehjemsutbygging og mener eldreomsorgen er en skam i verdens rikeste land, men fram til alle får det de skal ha, mener jeg vi må bruke de sykehjemsplassene som er uten at brukerne skal oppleve økonomisk ruin.
Akkurat som med barnehager: Det er urettferdig at ikke alle barn får gå i barnehage, for barnehager er godt for barn, men så lenge det ikke er nok barnehager, bør vi bruke dem vi har, uten at det blir regnet som så forferdelig urettferdig. Gir vi opp kravene om gratis daghjem til alle barn, kortere arbeidstid og mindre kjønnsforskjeller i lønn, gir vi samtidig opp kvinnekampen. Husmorlønn er et krav som undergraver målsettingen om å oppheve den kjønnsmessige arbeidsdelingen.
Grete Abrahamsen tar i sitt siste innlegg opp diskrimineringen av fedre med hjemmeværende koner. Etter som vi mener at alle skal ha egen inntekt og egen pensjon, så mener vi sjølsagt også at menn skal opparbeide seg sjølstendige rettigheter som fedre, uavhengig av mor. Derfor mener vi at menn skal ha individuelle rettigheter til permisjoner i forbindelse med fødsel, barns sjukdom og så videre. Når det gjelder disse kravene, møter ikke Husmorforbundet motstand fra oss.