Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen, desember 2011
Jeg har lest regjeringens handlingsplan for likestilling. Jeg har ikke hisset meg opp over at menn skal få utvidet foreldrekvote. Jeg har heller ingen problem med pappagrupper, eller at Audun Lysbakken ymtet noe om ammehysteriet. Og bare for å ha sagt det, likestillingsmeldingen har mange nyttige fakta og tall, i tillegg til morsomme tegninger. Min hovedinnvending mot handlingsplanen, er rett og slett at den innholder få handlinger til nytte for kvinner.
Handlingsplanen har også store svakheter i hvordan den oppsummerer det ubetalte omsorgsarbeidet. Det handler mest om fordeling av hus og omsorgsarbeid i forhold til barn, med vekt på små barn som skal hentes i barnehagen. Ingen tenåringsproblemer her, eller for den saks skyld gamle og syke. Tidsbruken i familiene med hensyn på familiens gamle og omsorgstrengende er etter min oppfatning dårligere fordelt mellom kvinner og menn enn de er med hensyn på småbarn. Men jeg kan ikke bevise det, for ingen tall blir framlagt, det er et usynlig arbeid utført av titusener av kvinner, og for å holde meg til Handlingsplanens ånd; noen menn, som også i likestillingsmeldingen er usynlig.
I tillegg omtaler planen påfallende få konkrete saker. Den sosiale dumpingen som nå skjer i flere kvinneyrker, både i helse- rengjørings- og hotellsektoren er ikke et tema. Ordningen med underbetalte hushjelper i ly av au-pair ordningen, som brer om seg for å bøte på tidsklemma, skrives det ikke om. Fattige enslige forsørgere med fattige barn, likeså. Og selv om lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er omfattende dokumentert og diskutert, blir det ikke relatert til kvinnelønnsutvalgets forslag om kvinnelønnspott. Spesielt det siste forstår jeg hvorfor er utelatt, det hadde fort blitt hovedsaken i mediene, men jeg er ikke sikker på om det er lurt.
I følge rapporten ”Vedvarende vikeplikt, som forsker og prosjektleder Ingrid Guldvik presenterte for Likestillingsutvalget omtrent samtidig med Handlingsplanen for Likestilling ble lagt fram, er likestillingen de siste tjue årene nærmest integrert bort. Samtidig som særorgan og likestillingsutvalg systematisk er nedlagt eller omformet, er tiltakene for å jevne ut forskjellene mellom kjønnene også forsvunnet. Er tiltak ikke lovpålagt, skjer det lite eller ingenting i landets kommuner og fylkesmannsembeter.
Retorikken i samfunnet er upåklagelig, sier Guldvik, alle er i prinsippet enig i at likestilling er en viktig felles verdi, men det er lite framgang å spore på områder som makt og penger, og når det blir snakk om konkrete tiltak, for eksempel kvotering, så faller enigheten bort.
Likestillingsarbeid har i tidligere tider vært innrettet på å forsøke å bøte på den strukturelle diskrimineringen som rammer kvinner. Denne handlingsplanen for likestilling har også kjønnsperspektiv, den er i hovedsak innrettet på tiltak for menn. Og det viser seg i de samarbeidspartnerne regjeringen ser for seg og framhever. I likestillingsmeldingen eksisterer ingen kvinneorganisasjoner. Jeg mistenker det for naiv opportunisme. En ide om at viss vi tar det med det gode, ikke provoserer menn, men får disse med på laget, så vil resten gå av seg selv. Og da blir den manglende diskusjonen om sosialiseringen i handlingsplanen også mer forståelig. For, på tross av at de fleste tiltak og midler nå, i enda større grad enn de siste årene, skal kanaliseres inn mot menn, blir kjønnenes sosialisering ikke egentlig diskutert. Første kapitel sier riktignok at vi blir sosialisert til to forskjellige kjønn med forskjellige forventninger knyttet til seg, og det blir skrevet noe om at menns lavere levealder, kan ha med mannlig risikoadferd å gjøre, men de mest problematiske sidene av menns samfunnsmessige adferd kommer stort sett som statistikk og er ikke drøftet med hensyn på årsaker. Enten dette gjelder vold, dominans eller kriminalitet.
Min viktigste innvending er hvordan meldingen ser på kjønn og struktur, og innretningen av tiltak. Å utvide ordningen med pappaperm er et strukturelt grep, men ellers er det lite struktur i Handlingsplanen, den er som helhet mer preget av et fromt ønske om at alle skal være enige i at alle blir glade og lykkelige av mer likestilling. I diskusjonen om urettferdig fordeling av makt, arbeid og penger mellom kvinner og menn er det ofte vanskelig å trenge gjennom forestillingen om at likeverd mellom kjønnene er en harmonisk, lineær prosess: Vi kom litt skeivt ut, men det går stadig bedre, alle vil jo det beste, vi er på vei. Denne forestillingen står i direkte motstrid til en feministisk analyse som forklarer manglende likestilling på grunnlag av patriarkalske strukturer. Urettferdighet på grunnlag av kjønn eksisterer fordi noen, altså menn, har en interesse av det.