Innlegg av Ane Kristine Aadland i Bergens Tidende 7. november 2012
Daniel Nygård skriver i BT 3.11. at sexkjøpsloven både er realpolitisk dårlig og prinsipielt problematisk. Både analysene og konklusjonene til Nygård er problematiske, og til dels lite gjennomtenkte. Nygård påpeker at det ikke er prostitusjon per se som gir traumer og psykiske lidelser hos prostituerte, men at kvinner med slik bakgrunn er overrepresentert i sexindustrien. Vi vet mye om hva slags bakgrunn de som ender i prostitusjon har. Å hevde at prostitusjon ikke nødvendigvis er skadelig siden de som blir prostituerte har et dårlig utgangspunkt, er en drøy påstand av Nygård: Er det sånn at mennesker som er syke og/eller har overgrepsbakgrunn, like godt kan utsettes for ytterligere traumer? Å hevde at ”degraderingen [av prostitusjon]i stor grad er et resultat av forbudet”, er en grov påstand når man vet hva prostituerte utsettes for.
Alle undersøkelser av prostitusjon, uavhengig av lovverk, viser at vold og overgrep er regelen snarere enn unntaket, og ingenting tyder på at prostituerte blir mindre utsatt for vold i land hvor prostitusjon er legalisert. ”Å gå inn i prostitusjon er det farligste en kvinne kan gjøre” sa Jonas Trolle i Stockholmspolitiet til undertegnede på et møte for noen år siden, og noen ganger kan det sies så enkelt.
Selv om mindre prostitusjon fører til at det nødvendigvis er færre prostituerte som blir utsatt for vold, slik vi har sett det etter at sexkjøpsloven ble innført (jeg har lest tallene i rapporten til Prosenteret og ikke bare pressemeldingen), viser alle rapporter at de aller fleste kvinner i prostitusjon blir utsatt for vold. Derfor slår også FNs kvinnekonvensjon fast at prostitusjon er ”menneskelig uverdig”. Selv ikke vi som var med på å kjempe fram sexkjøpsloven, trodde at prostitusjon og overgrep mot prostituerte ville fordufte på mirakuløst vis da loven ble innført. Men ved å forby menn å kjøpe prostituerte, vil prostitusjonen gradvis reduseres, ved at færre menn kjøper sex og færre kvinner utnyttes i prostitusjon. Så må vi også sørge for å ha et verdig og godt hjelpetilbud for de prostituerte, å følge dem opp og hjelpe dem å skape bedre liv for seg selv. Alt annet vil være uansvarlig.
Nygård har et noe uavklart forhold til hva prostitusjon innebærer og er ikke enig med seg selv. Han skriver både om den lykkelige prostituerte, og om hvordan staten ikke bør hindre mennesker (altså de prostituerte) i å skade seg selv. Myten om den lykkelige prostituerte blir skjøvet fram av de som ivrer for at prostitusjon skal ses på som vanlig arbeid, og at lovlige bordeller vil gjøre prostitusjon stuereint og uproblematisk og preget av gjensidig respekt og frivillighet. Studier viser at land med legalisert prostitusjon også har en sexindustri preget av menneskehandel og vold mot prostituerte, og de fleste kvinner som er kommet ut av prostitusjon, forteller en annen historie enn den som blir markedsført av prostitusjonsforkjemperne. Å likne det å selge kroppen sin til fremmede med andre yrker, er respektløst overfor dem som utnyttes i prostitusjon. De færreste av oss, og jeg vil tro det også gjelder for Nygård, vil ønske eller anbefale prostitusjon som framtid for sine nærmeste, uavhengig av lovverk på området.
”Skal staten hindre mennesker å skade seg selv?” spør Nygård, og påpeker at hvis noen ender i prostitusjon så bør ikke samfunnet gripe inn. Loven som forbyr kjøp av sex er ikke innført for å hindre mennesker å skade seg selv, den er innført for å hindre mennesker å skade andre. I forarbeidet til sexkjøpsloven heter det at loven skal ”endre holdninger, redusere etterspørselen og dermed markedet for prostitusjon, og forsterke arbeidet mot menneskehandel. Et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester vil kunne bidra til å endre og bevisstgjøre sex-kjøperens holdninger. På denne måten viser vi at vi som samfunn tar avstand fra at menneskers kropp skal kunne kjøpes.”