Arkiv

Abort igjen!

Innlegg i Stavanger Aftenblad av Randi Mobæk, 18. juni 2009

Marie Rein Bore har en kommentarartikkel den 25. mai med utgangspunkt i en økning i aborter blant kvinner mellom 20 -24 år i Norge fra 2005 til 2008. Hun tar opp mange sider ved dette, samtidig som hun påstår at kvinnebevegelsen har vært tause om temaet etter at kvinner fikk rett til selvbestemt abort. Hun hevder også at de som kjempet fram loven ikke vil snakke om alle sider av abortsaken, i betydning av at noen kan sørge etter en abort. En slik framstilling kjenner vi oss ikke igjen i. Tvert om. Kvinnebevegelsen har sprengt tabuer og taushet rundt seksualitet, prevensjonsbruk, svangerskap, aborter og fødsler. Nyfeministenes parole om at ” Vi vil ligge øverst! ”, satte i sin tid fortgang i diskusjoner om likeverd i seksualiteten. Kvinnebevegelsen fikk også presset fram bedre og mer tilgjengelige prevensjonsmidler og har eksempelvis krevd livssynsnøytral rådgivning til abortsøkende kvinner. Så noe hysjing om smerter, tvil, sorg, gleder og jubel rundt temaet finnes heller i andre miljøer enn i kvinnebevegelsen.

Det stemmer at det har vært utført flere aborter i den nevnte aldersgruppa. Men Bore nevner ikke at på disse 3 årene har det blitt 4.405 flere jenter i aldersgruppa. Justert for økning i antall jenter totalt, så er kanskje ikke 900 flere aborter så dramatisk, for vi skal huske på at det er i denne gruppen antall svangerskapsavbrudd alltid har vært flest. I denne livsfasen er mange mest seksuelt aktive, samtidig som de skifter partnere. Da er det heller ikke så rart at det kan bli noen uønskede svangerskap. Det betyr ikke at vi ikke vil diskutere årsaken til at unge jenter velger abort, men det gjelder om å få korrekt situasjonsbeskrivelse for diskusjonen.

En av de som har forsket mest på abortraten etter innføring av selvbestemt abort i Norge er Finn Egil Skjeldestad, som har jobbet med St Olav hospital i Trondheim. Han utfordrer myten om at « aborttallet er alt for høyt». Hans forskning dokumenterer at de fleste aborter dreier seg om prevensjonssvikt, enten fordi det ikke er brukt eller at prevensjonen sviktet. Han har påpekt at selv om alle kvinner beskytter seg vil det likevel skje svangerskap og noen av dem ender med abort. Han estimerer at dette  minimum utgjør 9000 aborter per år.

Antallet aborter avspeiler ikke unge mennesker "umoral", men snarere hvor gode og tilgjengelige prevensjonsmuligheter de har – og det enkelte samfunnets syn på så vel seksualiteten som abort. De fleste kvinner tar abort fordi de er blitt uønsket gravide. Det er altså graviditeten som er det store traumet, ikke nødvendigvis aborten, som for mange representerer en løsning på problemet og ikke selve problemet. Det står ikke i motsetning til at kvinner flest helst vil unngå å ta en abort hvis mulig. Den viktigste grunnen til at kvinner velger abort er sivilstatus, altså med eller uten fast partner. For en ung kvinne mellom 20 – 24 år står gjerne valget mellom å bli enslig forsørger eller å avbryte et studie. Mange velger da heller å utsette det å bli mor.

Kvinner i Skandinavia og Nederland har noen av de beste vilkårene for reproduktiv helse i hele verden. Det er tre hovedstrategier for å få ned abortraten, øke tallet ønskede graviditeter og samtidig gi lykkelige kvinneliv. For det første må vi, som påpekt over, gi ungdom gode og trygge prevensjonsmidler, kombinert med samlivsundervisning / seksualopplysning. Deretter må kvinner ha retten til helsemessig trygge aborter, og at vi selv bestemmer om vi vil gjennomføre svangerskapet eller ei. Til slutt gjelder det om å lage et kvinne- og barnevennlig samfunn. For det mest offensive tiltaket er å gjøre det lettere å være enslig mor i form av å slippe fordommer, bedre overgangs- og utdanningsstønad, bostøtteordninger og sikre gratis barnehageplasser. For dersom samfunnet gjør det lettere å være enslig mor og småbarnsforeldre generelt, så øker fødselsraten ytterligere. Dersom unge menn også tar mer ansvar for prevensjonen, vil antall aborter krympe ytterligere.

Vi ser fram til den videre diskusjon rundt disse samfunnsforholdene for det er her utfordringene ligger framover.