Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 14. februar 2011
Høyres Julie Brodtkorp Voldberg er mot fedrekvote og høyresidens ungdomsorganisasjoner er mot kvotering av kvinner i styrer. Det krangles og debatteres om hva som er årsak til få kvinner med makt og posisjon, lønnsgapet mellom kvinner og menn, og sist men ikke minst, det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Siste innspill i debatten er ved en engelsk sosiolog, Catherine Hakim, som presenterer en rapport med tittelen ”Feminist Myths and Magic Medicine”, som vel egentlig konkluderer med at velferdsstat og svangerskapspermisjon hindrer kvinner i få lederposisjoner og høyere lønn. Forskningsrapporten er utgitt av en høyretenketank, og er en av mange i rekken som angriper ”etablerte” sannheter om likestillingspolitikken i Norden.
Feminismens hus har mange rom, og vi har ikke vondt av å bli utfordret. For dette er en krangel som har vart siden stemmerettskampen begynnelse. Skulle de som var for kvinnelig stemmerett gå inn for at de mer privilegerte og bedrestilte fikk stemmerett, på linje med menn, (på dette tidspunkt hadde bare 12 prosent menn stemmerett), eller skulle de slåss for at alle kvinner fikk fulle rettigheter sammen med alle menn. Kvinnesaksforeningene krevde lik stemmerett for kvinner og menn, Arbeiderpartiet mente det var viktigst å få utvidet stemmeretten for fattige og eiendomsløse. Uenigheten varte lenge, og ble ikke løst før alle menn fikk stemmerett i 1898.
Eller, ikke før var den motsigelsen løst, så kom spørsmålet om særvern for kvinner i arbeidslivet opp. Kvinnesaksforeningene var opptatt av at særvern ville gjøre det umulig for kvinnene å oppnå likelønn og stenge kvinnene ute fra mange yrker og bransjer. Arbeiderpartiets kvinneforbund derimot, ønsket forbud mot nattarbeid for kvinner og begrensning av arbeidstiden til 10 timer pr. dag. Arbeiderpartiet hadde programfestet 8-timersdagen, men når målet syntes langt borte, ville de i alle fall begynne med å beskytte kvinnene. Denne uenigheten mellom kvinnene i arbeiderbevegelsen og det de kalte «borgerlige feminister», skapte mye bitterhet i årene som kom. Og det ble ikke bedre da det ble innført yrkesforbud for gifte kvinner på 30-tallet, eller da Arbeiderpartiet, da de ble tvunget til å ta vekk yrkesforbudet etter krigen, innførte samskatten istedenfor, en ordning der ektefellene ble liknet felles som ei inntekt. I praksis slik at kvinnenes lønn ble lagt på toppen av mannens, og skatteprosenten på lønna hennes ble deretter. Konsekvensene av den politikken ble husmorens æra på 50- og 60-tallet.
Som vi ser av eksemplene er det ikke alltid de samme som har hatt feil. Ut fra en feministisk analyse, altså hva virker mest og best til å utjevne forskjellene mellom kjønnene, er det ikke en gang sikkert hva som er riktig. Feminisme handler jo mest om kjønn, men det kan gå nokså galt om vi ikke samtidig kaster et øye til andre perspektiver. Diskusjonen om velferdsstat, fedrekvote og kjønnskvotering dreier seg først og fremst om interessepolitikk, om klasse.
Menn gjør om lag 40 prosent av alt husholdsarbeid i dette landet, men mesteparten av menns arbeid i hjemmet er knyttet til hagestell og vedlikehold. Blant mannlige toppledere har 75 prosent hjemmeværende kone som får hjem og familieliv til å gå rundt. Blant kvinnelige toppledere er situasjonen nesten omvendt: 75 prosent har en ektefelle med like lang arbeidstid som dem.
I arbeiderklassen er ideen om å ansette tjenerskap nærmest absurd, uavhengig av pris på tjenestene. Så strategien for å få det til å gå rundt vil være fleksibel arbeidstid, deling av permisjoner og hus- og omsorgsarbeid. I velstående familier derimot, kan det å kjøpe seg tjenester være en måte å omgå konflikter om husarbeid. Private løsninger med å kjøpe seg arbeidskraft, enten som hushjelp eller au pair, har økt over hele den vestlige verden, som en strategi for å møte økte krav og spenninger i flerinntektsfamilier. Siden deres husarbeid er redusert til et minimum, kan både mann og kone påberope seg lik arbeidsdeling i hjemmet.
Sjøl om forskningsstiftelsen Fafo melder at antallet au pairer ble firedoblet fra 2000 til 2009, er ikke det nok til å løse problemet i familier med to karrierer. Da kan det engelske og amerikanske systemet nok se fristende ut, med så store forskjeller i lønninger og levevilkår, at det ikke er vanskelig å skaffe seg hushjelper og barnepiker. Da må forskjellene mellom folk øke. Den nordiske samfunnsmodellen står i veien for denne utviklingen. Sjøl om det individuelt kan oppfattes urettferdig for kvinner med toppjobb og familie, så innebærer den kollektive modellen at flere kvinner har mulighet til sjølstendighet, frihet og lykke.