Arkiv

Surrogati og utnytting II

Innlegg av Trine Rogg Korsvik i Klassekampen 2. desember 2010

Den pågående debatten om surrogati har dessverre utviklet seg til et spørsmål om juss og følelser. Nivået på debatten kan løftes dersom man anlegger et postkolonialt feministisk perspektiv på den. Postkoloniale feminister påpeker blant annet hvordan også kvinner fra Vesten kan ha personlig utbytte av de økonomiske og sosiale problemene i tidligere kolonier. Med den ekspanderende globale kapitalismen har også livmorer og svangerskap blitt varer på verdensmarkedet. Norske kvinner og menn som benytter seg av dette ”tilbudet”, skal være klar over at de er kunder i en global industri der fattige kvinner er salgsvare.

I den tidligere kolonien India ble kommersiell surrogati tillatt i 2002; de siste par årene har bransjen vokst kraftig. Landet har høy medisinsk ekspertise, ubegrenset tilgang på fattige kvinner og kan tilby surrogatbarn til en lav pris. De indiske surrogatmødrene tilbringer ni måneder under streng overvåking og kontroll for så å føde et barn de ikke har noen rettigheter til. Om det er skader på fosteret tvinges de til abort, hva som skjer med misdannede babyer, snakkes det lite om. Den indiske feministen Modhumita Roy har hevdet at i et patriarkalsk samfunn som India, er det ikke sjelden at ektemenn presser kona til å leie ut livmora si for å bedre familieøkonomien.

Lege Johanne Sundby har gjort et viktig arbeid for ufrivillig barnløse kvinner. Hennes ytringer i Samtiden 4/2010 og i Klassekampen tyder imidlertid på at forståelsen for de ufrivillig barnløse med midler til å betale for surrogatbarn er større enn for de ubemidlete kvinnene som bærer dem fram. Ut fra en postkolonial feministisk analyse gjør Sundby seg dessverre til talsperson for en vestlig etnosentrisk liberalfeminisme som hevder at ”våre” behov for å realisere oss selv gjennom f. eks. moderskap er viktigere enn ”deres” liv, helse og følelser.

I et samfunn der kjernefamilien er norm er det forståelig at ufrivillig barnløse føler savn. Savn og sorg bør likevel ikke gjøre en politisk blind.