Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 30. april 2018
Women on waves heter den nederlandske organisasjonen som reiser rundt som globale aktivister for å sette søkelyset på abortrettigheter, eller mangelen på disse, rettere sagt. De aksjonerer der de kan, sender abortpiller i posten til kvinner i land som ikke har tilgang på legale aborter, eller i noen tilfeller med droner til Polen. De ankrer opp og tar kvinner om bord, før de reiser ut i internasjonalt farvann for å utføre aborter. Det blir ofte mye oppstyr når båten ankommer, med politi og demonstrasjoner. I februar i fjor var det ikke engang nok med politi, myndighetene i Guatemala satte likeså godt inn hæren for å stoppe dem. Noe myndighetene klarte, men hendelsen og diskusjonen etterpå, styrket mobiliseringen for kvinners rettigheter over hele kontinentet.
De siste årene har det meste som har blitt rapportert om reproduktive rettigheter rundt om i verden vært en endeløs serie av dårlig nytt. Abortrettigheter har blitt angrepet på globalt nivå med USA i spissen. The gag rule – å nekte organisasjoner som har forbindelser til informasjon eller utførelser om abort, noe som helst økonomisk støtte – har fått store konsekvenser, spesielt i Afrika og Sør-Amerika. Men retten til trygge, legale aborter har også blitt angrepet i land etter land. Det er lenge siden vi har sett noen framskritt. Men nå skjer det endelig noe å glede seg over.
Demonstrasjon utenfor den Polske ambassade, til støtte for polske kvinners abortrettigheter. Foto: Katarina Storalm
25. mai skal Irland ha folkeavstemming om hvorvidt landets fundamentalistiske abortlovgivning skal mykes opp, og meningsmålingene viser foreløpig et klart flertall for å innføre selvbestemt abort Og i et annet katolsk land, Argentina, mobiliseres det kraftig for å endre en nokså likelydende lov. Et lovforslag om selvbestemt abort blir nå behandlet i nasjonalforsamlingen i Buenos Aires, og kvinneaktivistene er optimistiske. Hvis kampen vinnes i et eller begge landene, vil seieren også være en høyst nødvendig vitamininnsprøyting for de polske aktivistene, som i demonstrasjon etter demonstrasjon kjemper mot å miste de få reproduktive rettighetene de har igjen.
16. juni er det 40 år siden Stortinget stemte gjennom loven som ga norske kvinner retten til å bestemme over sin egen fruktbarhet. Fram til 1978 bestemte abortnemndene over skjebnen til 16 000 abortsøkendekvinner hvert år. Dobbeltmoralen var også påfallende: Nemndene eksisterte i det samme medisinske system som tvangssteriliserte tatere og andre «mindre verdige» kvinner. Noen ble tvunget til å få barn de ikke ønsket seg, andre ble hindret i å få barn. Globalt ser vi i mange land det samme skje i dag. Kvinners seksualitet er ikke bare eid og kontrollert av den enkelte mann, men av familien, klanen og samfunnet.
Årsaken(e) til at det er så vanskelig for kvinner å oppnå retten til å bestemme over egen kropp og barnefødsler, er ikke bare kvinners underordnede posisjon i familien og samfunnet. Det er mange områder i politikken som griper inn i og har innflytelse over svangerskap og fødsler. En faktor vi kjenner godt til er hvor stor makt religionen har, også på politikk. I Russland framheves militære hensyn for å styrke herredømmet over kvinners reproduksjon Generalene og politikerne trenger soldater, spesielt hvis de har imperialistiske ambisjoner, det kan det jo være verdt å tenke over i disse krigshissende tider. Mange er med god grunn skeptiske til Donald Trump, men den amerikanske visepresidenten Mike Pence er ikke mindre skummel. Han har proklamert at han vil fjerne retten til abort fullstendig i løpet av sin levetid. Det er altså ikke bare Polens kvinner som står foran store prøvelser i den industrialiserte delen av verden.
Retten til abort er et klassespørsmål. Det gjelder kunnskap om og tilgang til prevensjon, helsetjeneste for gravide, og ikke minst tilgang til trygge aborter. Tilgangen til abortpiller er vanskelig for ikke å si umulig i store deler av den fattige verden. Over store deler av verden er abortrettighetene vi har kjempet oss til under angrep. Mens vi i Norge kan feire 40 år med selvbestemt abort, mobiliseres det til forsvar, eller kamp for de samme rettighetene verden over på 1.mai. Når vi i morgen går i tog landet over, er det også for alle kvinners rett til å bestemme over egen reproduksjon.