Av Asta B. Håland
Var hjemmene bedre og barna tryggere den gang da far gikk på arbeid og mor var hjemme? Den gangen da middagen sto på bordet når far kom hjem, og han leste avisa, mens mor vaska opp. Når femtitallsnostalgien er på sitt verste, og patosen om de gode hjem på sitt mest pompøse, har jeg ofte undra meg: Var det slik? Brydde menneskene seg mer om hverandre da? Var det et mjukere, et snillere samfunn? Og jeg har lest vår nære historie for å avkrefte eller bekrefte egne minner. For den barndommen jeg husker likner ikke mye på det femti- og sekstitallet vi blir presentert for i dagens debatt. Og i historiebøkene finner vi heller ikke mye idyll. Mest ensretting, kvinneundertrykking og politisk forfølgelse.
På femtitallet blei Norge lagt i rør og Arbeiderpartiet bygde opp tungindustrien. I byene sto husmødrene i timesvis i kø i butikkene, og ellers gikk tida med til utstrakt hjemmeproduksjon av mat og klær. Kvinnene sydde og strikka, safta, salta og sylta og dyrka egne grønnsaker. På grunn av industrialiseringen hadde nemlig ikke myndighetene valuta til luksusvarer som tøy og hermetikk - bare til tobakk, sigaretter og brennevin.
Utviklingen av husholdsmaskiner og lettelse i husarbeidet skjedde etter krigen, og fordi det var vanskelig å skaffe hjelp i huset, blei det en utjevning mellom kvinnene. De rike måtte lage middag og vaske klær sjøl. Det var mer likhet i kvinnenes liv enn det har vært både før og etter femtitallet. Og mange av Arbeiderbevegelsens representanter var våpendragere. Endelig skulle deres kvinner få det like godt som borgerskapets kvinner og de sjøl få middagen på bordet. Samtidig kom USA-imperialismen med pinup og missekonkurranser.
Hjelpeklasse! Husker dere dem som blei plassert der med merkelappen "dum" klistra på seg? Spesialskolene? Handikappede barn stuet bort i skam og sorg. Lausungene! Idag har vi hverken lausunger eller bastarder, men på femti og sekstitallet var presset så stort og skammen så dyp at opp i mot en tredjedel av mødrene adopterte bort barna sine. Det blei slått hardt ned på alle avvik. Om ordet mobbing ennå ikke var oppfunnet, så var det ikke noe å si på praksisen. Systemet Håkon Lie styrte med hard hånd fra Youngstorget gikk absolutt ikke bare ut over voksne. Barna til de forfulgte kommunistene, hva gjorde nabokjerringa med dem? Eller tyskerbarna? Den heslige historien foregikk faktisk på femtitallet. Det var ille for mødrene, men gikk verst utover ungene. Og de som gjennomlevde terroren har psykiske arr femti år etterpå. Det er et klart mønster. Store angrep på kvinners lettlevnet: Forakt for tyskerunger, bastardunger eller uønska unger. Spesialskoler for falne unge kvinner. I det hele tatt kontroll med kvinnenes seksualitet. Det var et styr å få åpna mødrehygienekontorene etter krigen, og å få lov til å reklamere for prevensjonsveiledning.
Og de gamle, pleietrengende og sjuke! Jeg husker hvordan det fungerte, da mye av det som idag er offentlige oppgaver blei utført privat. Tunge pleiepasienter overlatt til døtre og svigerdøtre. Psykiatriske pasienter brukt som billige gårdsarbeidere, lenka til ei seng på loftet om natta! Lobotomi var alminnelig akseptert, akkurat som tvangssterilisering av "tatere". Som kommunistforfølgelsen og terroren mot tyskerunger. Men hva slags samfunn aksepterer slikt? Et samfunn der folk bryr seg om hverandre?
Vi tilhører en kultur der den sterkestes rett blir dyrka, og unger har alltid vært de svakeste. Den europeiske barndommen har ikke vært noen fornøyelse. Før krigen måtte de fleste barn arbeide som voksne, før de var utvokst og hadde krefter til det. Slik sett markerte femtitallet et framskritt. Og det er et poeng. Sammenlikna med tida før krigen fikk ungene det bedre enn før. Vanlige folks unger kunne også bruke tida si på å leke og gå på skolen. Men sammenlikna med i dag, slik mange for tida nostalgisk gjør, hadde ikke barn mange rettigheter. De fikk juling både hjemme og på skolen. Voksne hadde rett på respekt uansett, barn skulle displineres. En ekstrem underordning av barn i forhold til voksne - og store mørketall om seksuelle overgrep og mishandling. Visste folk om det, så sa de ikke noe - det var noe alle visste, men ingen snakka om.
50-tallet var husmødrenes tiår. Og Ukebladenes. Og perioden blir ofte framheva som ei tid da omsorgen sto i sentrum. Men var det noe som ikke preget femti- og sekstitallet, så var det de myke verdier. Det er forståelig, bevares; etterkrigstid, gjenreising, fattigdom, men slik femtitallet for tida blir framstilt blir historien ei blank løgn. Femtitallet da mødrene var hjemme, og det var trygt og godt for barna? Studerer vi tallenes klare tale, finner vi fort mange døde og lemlesta barn. De blei faktisk ikke passet på og tatt hensyn til. Gårdsulykkene var tallrike, og på tross av få biler var antall barn drept i trafikken enormt. Ungene sykla rundt på store, uhåndterlige sykler, hjelm var for arbeidsfolk, og jentene måtte helt fra seksårsalderen drasse rundt på småsøsken og lære å ta ansvar.
Jenter hadde ikke greie på matematikk og fysikk og kunne bare gå på engelsklinja. Det var delt pensum for jenter og gutter i grunnskolen- og jente- og gutteklasser. I 1959 diskuterte et møte i Politiforbundet om politiyrket var egnet for kvinner, og et stort flertall mente det ikke passet med kvinnelige politi. Det var omtrent ikke kvinnelig representasjon i kommunestyrer, Storting eller offentlige utvalg. Damene var hjemme og mennene bestemte. Kvinnene var så usynlige at sjøl kvinner som var drept av nazistene nesten aldri fikk navnet sitt på minneplater.
Skattesystemet var ei straff for gifte kvinner i arbeid. Samskatten gjorde at gifte kvinner betalte over dobbelt så mye skatt som ugifte, mens mennenes skatt var lik uansett. Samskatten blei opphevet i -59 etter mye arbeid fra Norsk Kvinnesaksforening, men samfunnsdebatten dreide seg om det i det hele tatt lønte det seg for kvinner å studere? De skulle jo likevel gifte seg, og da måtte de slutte, og den kostbare utdanninga ville være bortkasta. Apotekerne ville nekte kvinner adgang til farmasistudiet, og store annonsekampanjer oppfordra kvinner til å bli hushjelper for å forberede seg til sin livsoppgave: "Kvinner tenk på framtida og samfunnet - gå husmorveien!" I 1890 var det 24 daghjem i Norge, i 1945 var det 26, og det ble ikke bygget mange de neste 10 åra heller. Den offentlige kritikk av yrkeskvinnene var sterk: Hun blei framstilt som et misunnelig og egoistisk vesen, en person som i det hele tatt sviktet sin oppgave som hustru og mor. Alt dette mens Missekonkurransene blei overført på NRK. Publikum kåra de 500 peneste, de 100, de 50, de 16 osv. osv.. En jury kåra vinneren. Alt overført på radio - på Statskanalen. Og det blei omtrent ikke stilt spørsmålstegn ved det. I 1900 var 30 % av kvinnene i jobb, i 1955 var det 20 %. Mødrene strikka og strikka. Jentene lekte med dukker, og gutta lekte cowboy og indianere.