Uttalelse fra årsmøte i Kvinnegruppa Ottar i Rogaland, februar 2002
Hva skjer når kvinneperspektivet mangler? Det er helt vanlig at kvinneperspektivet mangler, og for å illustrere dette griper vi fatt i to dagsaktuelle saker; æresdrap og forslag til endring av Straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd.
Kampen for kvinnefrigjøring dreier seg om retten og friheten til å leve eget liv, være subjekt og bestemme sitt eget livsmanus. Denne fundamentale rettigheten i et demokratisk land er satt på dagsorden som følge av det tragiske drapet i Sverige. I debatten kommer spørsmålet hvordan er det mulig og hva kunne vært gjort for å hindre at det ikke skulle skje og vil skje igjen? Hvorfor blir vold og trusler om vold ikke tatt mer på alvor? Hvor mange jente- og kvinnedrap må til før myndighetene i vårt land reflekterer over alle de enkelte kvinneskjebnene? Hvorfor blir ikke de ulike hendelser og saker sett i sammenheng? Og hvorfor dreier disse spørsmålene seg om "oss og de andre"?
Kvinnegruppa Ottar ser en klar sammenheng. Hovedårsaken er mannssamfunnet nasjonalt og internasjonalt. Strukturelt har menn makt og fortrinn til å definere, formulere, legge premisser og prioritere slik at den økende volden mot kvinner forsvinner fra virkelighetens verden gang etter gang. Kvinnegruppa Ottar konstaterer at det er liten politisk vilje til gjøre et oppgjør med de kvinneundertrykkende strukturene og holdningene som skaper grobunn og opprettholder mekanismene som gjør volden mot kvinner mulig. Den tyngende patriarkalsk skapte virkeligheten har satt sitt preg på alle religioner som dermed har innvirkning på de ulike kulturer i verden.
Å hevde at kvinneundertrykking og diskriminering ikke har med Islam å gjøre blir helt feil, men det kan forklares med at menn har den største makten både som gruppe og i de fleste relasjoner mellom mann og kvinne, og for kvinner lønner det seg mest å frivillig innordne seg mannen. Både kvinner og menn inngår i denne kontrakten. Over og underordningsforholdet gjør dette usynlig fram til kvinnen gjør opprør. Fadime prøvde å bryte disse absolutte sannhetene. Som feminister forulemper vi ikke bare menns virkelighet, men også kvinners. Begge kjønn medvirker og har sitt ansvar i opprettholdelse av den patriarkalske kontrakten. Dermed ser vi at også kvinner bortforklarer religionens innvirkning på dette ekstreme utslaget. Kvinner her i landet og de som flykter hit, har behov for rettsvern.
Så lenge det norske samfunnet aksepterer at kvinner betraktes som annenrangs mennesker i form av at de blir behandlet som seksualobjekt eller "kjøtt" til salgs i ulike former, legitimerer samfunnet noen menns behov for makt, kontroll og voldsutøvelse. Denne volden ender i verste fall opp med drap.
Å ikke ta kvinners situasjon på alvor, kan ikke forklares med vi og de andre, kultur og / eller religion. Mannsamfunnet har størst innvirkning på verdier og holdninger i vår kultur, men den kvinneundertrykkende praksisen har vi alle et ansvar for å gjøre noe med.
Et utvalg er nylig satt ned for å modernisere Straffelovens paragrafer. Blant det som utvalget ønsker å revidere, er lovendringer den nyere kvinnebevegelsen i det "likestilte" norske samfunnet har kjempet fram og som ble vedtatt av Stortinget så sent som i juni 2000. Det gjelder paragrafen om pornografi og paragrafen om voldtekt. Paragrafene er knapt benyttet til tross for at mange forhold er anmeldt. Selv om et lovverk ikke kan gjøre underverker ser vi at det er viktig at samfunnet gjennom Straffeloven gir signaler om hva som er ønsket adferd.
Vi mener at en modernisering av Straffeloven skulle derfor tilsi en styrking av kvinneperspektivet siden vold og tvang er så pass utbredt i vårt samfunn i vår strafferettslige praksis. Det må bli slutt på at respekten for kvinner undergraves. Herved oppfordres Statsadvokaten til å sette seksuallovbrudd øverst på prioriteringslisten. Vi godtar ikke at rettsvesen og politi ser på dette som et felt de ikke ønsker å sette seg inn i.