Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 29. juni 2009
Forrige vinter, altså vinteren 2007/2008, var det en bølge av overfallsvoldtekter i Stavanger. ”Alle” var tilsynelatende svært bekymret, og forslagene til løsninger var de vanlige. Nå måtte jentene være forsiktige, ikke drikke så mye, ikke gå hjem alene. Det beste var nok om jentene holdt seg hjemme, men dersom de nå mot all fornuft gikk ut på byen, så måtte de for guds skyld ikke gå hjem alene, og i alle fall ta taxi. Ble du voldtatt av noen du ikke kjente etter å ha fått alle disse gode råd, var det underforstått ditt eget ansvar.
Det ble ikke foreslått verken av politi eller andre autoritetspersoner at jentene måtte kle seg mer tekkelig, det forslaget lå usagt mellom linjene. Debatten som fulgte hadde høy temperatur, mange var engasjerte og såpass mange var forbanna at det ble arrangert en stor ”Ta natta tilbake” demonstrasjon. Noen overgripere ble tatt, noen ble dømt og andre ble løslatt eller frikjent. Mange virket lettet da det var mange utlendinger blant de som ble tatt, det gjorde det visst mye enklere.
Alt vendte tilsynelatende tilbake til det normale, der jenter blir voldtatt på fest eller i egne hjem av noen de kjenner og etterpå stort sett holder kjeft om det. Så kunne vi alle vende tilbake til den vanlige debatten om hvor undertrykt og mishandlet kvinner og jenter blir i alle andre kulturer enn vår. Den debatten er så mye greiere, vi føler oss mye bedre av den. Da trenger vi ikke å vite eller tenke på de titusener av kvinner som hvert år blir voldtatt og der gjerningsmannen slipper enhver konsekvens.
For - statistikken forteller at en voldtektsforbryter i dagens system har 1 – en - % sjanse til å bli dømt. Det er ikke lenger enn et drøyt år siden Sletner- utvalget la fram en rapport som anslår at det skjer minst 16.000 voldtekter årlig her i landet. Av disse overgriperne blir altså 160 dømt. Nå er det sikkert gjengangere blant overgriperne, mange har nok flere enn ett overgrep på samvittigheten, men sjøl om vi nesten halverer anslaget, og anslår at det hvert år er 10 000 menn som voldtar og slipper å stå til ansvar for det, så trenger vi ikke stor fantasi for å forstå hva et offer står opp i mot av fornektelse, mannlig solidaritet og bagatellisering. Det er, sjøl om det er ubehagelig å tenke på, ufattelig mange voldtektsmenn i dette landet. Som høyst sannsynlig driver med aktive bagatelliseringer og bortforklaringer overfor seg sjøl. De trenger jo ikke å forklare seg overfor noen andre.
I Stavanger kjører noen av dem taxi. Det siste året har vi hatt en serie med voldtekter begått av drosjesjåfører, og de fleste av dem kjører ikke pirattaxi. Så mye hjalp det at jentene begynte å ta drosje. Og politiet? De gjør like lite som før. Stavanger Aftenblad har avslørt at de ikke engang har giddet å innkalle en navngitt mistenkt drosjesjåfør sju måneder etter overgrepet. Ikke gidder politiet å svare på henvendelser fra bistandsadvokaten heller, enten denne skjer muntlig eller skriftlig. Det er ikke lenge siden det var omtale av en annen sak i Stavanger der en voldtektsdømt 14 måneder etter overgrepet fremdeles ikke hadde fått inndratt kjøreseddelen. Så her er alt med det gamle. Men politiet sier de prioriterer arbeidet mot seksuelle overgrep høyt.
Denne uka skal jeg anmelde Stavanger politikammer og Ingerlill Killengren for tjenesteforsømmelse, Killengren fordi hun er øverste sjef og dermed ansvarlig for elendigheten. Prioriteringene ved noen av landets politikammer vil ikke kunne forsvares ved en eventuell granskning, og vi må da også ha krav på et visst rettsvern, sjøl om vi bare er kvinner? Jeg vil gjerne ha en offentlig diskusjon om det faktum at politiet i Stavanger ikke prioriterer å etterforske en voldtektsanmeldelse med kjent gjerningsmann i over et halvt år. Jeg har ennå ikke hørt en eneste sentral politiker uttale seg, og det er valg i år.