Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 21. september 2009
Miley Cyrus, som er berømt som Disneykonsernets uskyldsrene tenåringsidol Hannah Montana, markerte “Teen Choice Award“ i forrige måned med Pole Dance på scenen. Foran stolte foreldre og lillesøster på åtte, pluss et amerikansk fjernsynspublikum dominert av barn, skled 16-åringen opp og ned strippestanga.
Ingen reklame er mer effektiv enn den vi ikke engang registrerer at vi tar inn, og å behandle jenter og kvinner som objekter er grundig forankret i vår kultur. Det åpner for uendelige muligheter. Undertøysbutikken Dick & Daisy reklamerte inntil forrige uke i vinduet for ”Din første BH. Fra åtte år og oppover” Da var det blitt så mange oppbrakte foreldre at Stavanger Aftenblad tok et butikkbesøk, og dermed forsvant den reklameplakaten. Nesten det samme skjedde med Hennes & Maurits sin barnekatalog for noen år siden. I 2006 tok konsernet det helt ut, og lanserte en hel katalog med sexy poserende småjenter i undertøy i skarp kontrast til de små guttene, i samme katalog, som fikk opptre i fri lek. Etter sterke reaksjoner, for ikke å si aksjoner, måtte katalogen trekkes tilbake.
Tendensen er at reklamebransjen hele tiden prøver å kle opp nye og yngre aldersgrupper som eldre enn de er. I årevis har de spekulert i seksualisering av stadig yngre jenter. Stiletthæler for barn? Ikke noe problem, det kan skaffes. Og når det gjelder undertøy, har det de siste årene vært flere forsøk på å selge små bh - er til prepubertale jenter. Slik skapes ”tweens”, et markedsbegrep for aldersgruppen mellom 8 og 13, som tidligere ble regnet som barn. Slik seksualiseres barn og slik lærer små jenter allerede fra tidlig alder av hva det vil si å være kvinne.
Jeg forstår godt de som ikke vil bry seg med vår pornografiserte virkelighet. De som ikke vil ytre et ord om skjønnhetstyranni, glamourmodeller, botox eller silikonpupper. Hvorfor prioritere krefter på slike bagateller, når tilbakeslagene for kvinnebevegelsen står i kø? Jeg forstår de som heller vil arbeide for å øke kvinnelønna og den kvinnelige styrerepresentasjonen. De som vil betrakte voldtekter som individuelle problem, enten det gjelder overgripere eller offer. De som nøyer seg med å synes synd på kvinnene som over hele verden er til salgs, og nekter å se strukturen. Jeg forstår dem faktisk godt, for å protestere på pornografiens økende gjennomslag er belastende arbeid som møter motstand og raseri. Enorm aggresjon for å si det som det er. Dessuten må arbeidet gjøres om igjen og om igjen, og likner slik sett mest på husarbeid. Det er ikke alltid like lett å se at gulvet er vasket, men etter en stund merker du om det ikke er gjort. Grensene blir stadig flyttet, og du går på det ene tapet etter det andre. Og seirene er vanskelige å se og enda vanskeligere å oppsummere. Det er lettere å ikke se, høre eller protestere. Det er lettere å late som om det ikke angår våre liv og våre valg.
Det hender jeg sjøl lurer jeg på hva jeg holder på med og at jeg blir fylt med en følelse av at motstand er nytteløst. Følelsen kan komme på de mest uventede steder. I en klesbutikk for små barn, der det bare er lyserødt og lyseblått så langt øyet kan se. På ferie i Skottland, i isende nordavind, og unge jenter nesten uten klær på vei til uteliv, dans og moro. Eller når den ”alternative feminismen” i vårt eget land ender opp i Ladyfest med burlesk stripping i tillegg til kurs for unge kvinner i å danse rundt en stolpe. Forrige uke fikk jeg e-post med bilde av det nyeste leketøyet for småjenter: Småjente med strippestang; The Pole Dance Doll. Når jeg ser slikt, føler jeg ikke lenger avmakt, men dypt raseri. Klesreklame, positurer og utrykk kommer stadig nærmere pornoen, og bidrar til å gjøre det ideologiske rommet for porno større. Nå får vi altså leketøy for småjenter som normaliserer stripping. Kvinnekamp er et oppgjør mot å bli billedgjort, forenklet og tingliggjort. Det gjelder for voksne kvinner, men ikke minst for små jenter. Jeg gir meg aldri.