Kronikk av Anne Kalvig i Stavanger Aftenblad 8. februar 2011
Vi har endelig fått pornodebatten opp og fram der den hører hjemme – i de politiske organ og i det offentlige ordskiftet. Kvinnegruppa Ottar har lenge vært nokså alene om å kreve dette. Vi er glade for å ha lykkes i å sette dagsorden, men er rasende over at denne type dagsorden i det hele tatt er nødvendig. Vi har kamp mot porno og prostitusjon fordi samfunnet ennå er gjennomsyret av kjønnsmakt og kvinneundertrykking. Frontene blir steile, for porno er selve kvintessensen i de kjønnsundertrykkende strukturene vi vil til livs. Det provoserer mange dypt at vi som feminister tillater oss å protestere og kreve endring.
To saksforhold er nå påfallende i debatten: det ene er Loveshops Atle Melkevik og hans selviscenesetting som en stakkars, hardt arbeidende, ærlig og enkel kar, trakassert og forfulgt av de hatefulle kvinnene i Ottar. Det andre gjelder forståelsen av hva lovverket vi faktisk har mot porno, innebærer. Jeg skal drøfte Venstres Thor B. Bores blogginnlegg på aftenbladet.no om dette temaet.
Men først Melkevik den enkle versus Ottar den grusomme: ja vel, kan hende er Melkevik ”enkel”. Men det er ikke det samme som uskyldig. Det enkle, tilforlatelige, ”stakkarslige” er hovedingredienser i hans selvframstilling i en mengde nettavisinnlegg. Han forteller stadig at han er småsyk, at han strever med rettskriving, at han har mikrofonangst og at han driver en fullstendig lovlig geskjeft, men at Ottar hater ham likevel. Nettavisleserne får endatil vite at hans ekskone støtter ham i kampen mot Ottar. En slags rørende, personlig nettføljetong, altså, egnet til å skape sympati, medynk, forståelse. Hvorvidt dette er et ekte uttrykk for Melkeviks personlighet eller et spekulativt mediegrep, er uvesentlig. Debatten handler faktisk ikke om Melkeviks person. Den handler om hvorvidt vi godtar salg av kropp og kjønn, om hva vi vil gi videre til ungdommene våre, og om lovverket kan bidra til å realisere et samfunn uten kvinneundertrykking og salg av kropp.
Hvem frontes aldri i Melkeviks uttalelser? Pornoaktørene. De jenter og kvinner som levendegjør pornoen Melkevik selger, usynliggjøres. Kanskje noen av dem er døde nå, det får vi neppe vite. Men vi vet at sexindustrien dreper. Vi vet at det ikke er ”hvem som helst” som går inn i pornobransjen. Det er ikke det ”frie, voksne subjektet” som blant et vell av yrkestilbud og framtidsmuligheter, velger pornoen som levevei. Melkevik har derimot som profitør valgt porno som inntektskilde. Det er ikke hans kropp og kjønnsorgan som er brettet ut på film, det er ikke han som har fått sine grenser krenket og nedbrutt over tid, festet til bilder og film, det er ikke han som gjennom psykisk og fysisk vold, trusler, misbruk og rus er blitt til det kjønnsobjektet han selger over disk! Debatten handler om dette: sexindustriens ofre og kjønnsmaktstrukturene som denne industrien lever av og reproduserer. Lær av amerikanske pornooverleveres stadig mer organiserte motstand! Se for eksempel www.thepinkcross.org. Les aktørenes egne historier, hør deres stemme.
Så til Bore-bloggen. Her serveres underlige og inkonsekvente utsagn, kanskje i tråd med venstreliberalistisk aversjon mot kollektive grep i forhold til kulturelle strukturer. Det aldeles uttværede spørsmålet ”skal vi forby alt vi ikke liker”, blir lansert på nytt. Maktanalysen er fraværende. Bore hevder at det er helt naturlig å ikke erklære Stavanger som pornofri sone, i og med at porno fins på nettet. Samme logikk vil da tilsi at vi ikke skal ha forbud mot mobbing i skolen, siden ungdom mest av alt mobber på nettet. Ottars logiske analyse av pornografi som avbildet prostitusjon (som er ordets betydning), som dermed ikke skal være lovlig å kjøpe etter at vi kriminaliserte prostitusjonskjøp, vil kreve en helt annen straffelovsparagraf enn den vi allerede har, påstår Bore, uten å forstå poenget med avbildet prostitusjon. Mange vet at porno som involverer barn, dyr, lik og tvang er uttalt forbudt i paragrafen. Tvangsaspektet kan selvfølgelig diskuteres når man ser på mange pornoskuespilleres bakgrunn (fattigdom, nød, rusavhengighet, omsorgssvikt, incest og overgrep), men Bore problematiserer det ikke.
Bore hevder at pornoloven ikke rammer ”alminnelig seksuell aktivitet”. Når ble det alminnelig seksuell aktivitet å bli filmet for videresalg, hva enten den seksuelle aktiviteten har voldelige overtoner eller ei? Når ble pornoinnspilling en del av det foreldre forventes å opplyse barn om, på veien mot selvstendighet og voksen seksualitet? Ingen mennesker er særlig egnet til prostitusjon foran kamera. Den lykkelige hore er og blir en myte! Men at uhyre mange profitterer på denne myten, er beinhard realitet.
”Miljøforurensende søppel” er et uttrykk Bore bruker om pornoen. Vi avstår fra slike uttrykk, fordi mennesker ikke er forurensing eller søppel. Vi fokuserer på pornoens forrående og nedverdigende karakter, som er like uttrykt forbudt i loven som bruk av barn og lik. Denne runde bestemmelsen er imidlertid ikke kvinnebevegelsens – vi kjempet for en langt mer eksplisitt og likestillingsbevisst formulering. Men forarbeidet til loven var preget av hastverk, og i dag sliter vi altså med at porno uten barn, dyr og lik overhodet ikke blir rammet av loven. Enten må loven tas i bruk, eller så må loven formuleres på ny. Der kan vi være enige med Bore, men ut fra en ganske annen analyse.
Vi vil til slutt minne Venstre om at dette ikke handler om forrige århundres litteraturdebatter og forfatterfantasier. Vi slåss mot pornoindustriens bruk av levende mennesker og budskapet pornoen forfekter om kropp og kjønn som vare.