Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 22. mai 2012
Omtrent samtidig med at Audun Lysbakken gikk av som likestillingsminister og Ingrid Fiskå var vikar i FN for å profilere likestillingslandet Norge, altså i februar i år, kritiserte FNs kvinnekomité Norges arbeid mot voldtekt. De mener at forebyggende arbeid mot denne type kriminalitet mangler, og uttrykte stor bekymring over det høye antallet henleggelser og frifinnelser og de milde straffene som gjerningsmennene i volds- og voldtektssaker får her i landet. For å få straffet flere overgripere er det nødvendig med en lovendring, mer forebygging, opplæring av dommere og generelle holdningskampanjer, mente komiteen da de diskuterte Norges åttende rapport om hva som gjøres for å sikre likestilling og motvirke kjønnsbasert diskriminering av kvinner. Ettersom Norge har underskrevet FNs kvinnekonvensjon, må vi levere rapport om tingenes tilstand hvert femte år, og samme oppsummering om Norges unnfallenhet var dommen fra FN forrige gang.
Som jeg har skrevet før, har Ottar bedt om innsyn i Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet sine bevilgninger til stiftelsen Reform i året 2011. Vi har fått innvilget dette innsynet, men det viser seg omtrent umulig å få utlevert årsrapport og årsregnskap. Byråkratene sier vi har fått alt vi har bedt om, men vi skriver stadig nye mailer om ting de har glemt. Det er omtrent som i eventyret, God dag mann økseskaft. Jeg har en mistanke om hvorfor dette er så vanskelig, men skal vente med å avsløre mine mistanker før vi får de etterspurte dokumentene via Brønnøysund i august. Stiftelser må levere slikt til registeret i august. Reform har allerede levert disse dokumentene til departementet, det må de nemlig for å få penger utbetalt i 2012. Men vi får altså foreløpig ikke lese dem.
Men nok om regnskap for nå. De papirene vi har fått er mer enn nok til å gi en stakkars feminist høyt blodtrykk. For hva finner vi ut? Jo, at mens kvinnebevegelsen og feministene har skrevet spaltemeter på spaltemeter der vi har satt fokus på vold mot kvinner og forebygging av voldtekter, deltatt i ressursgrupper og dugnader, kjeftet på politiet og arrangert uttallige demonstrasjoner og markeringer, uten bevilgninger eller penger, så har stiftelsen Reform nyttet anledningen, og gjort det de kan best. Mens vi har debattert, har de skrevet søknad til Barne- likestillings og integreringsdepartementet, altså sin venn Lysbakken. I søknaden har de sakset noe statistikk, sitert fra en politirapport her og klippet fra voldtektsutvalgets rapport der, og vips så har BLD bevilget over 1 million kroner til prosjektet som skal bekjempe vold i nære relasjoner. Jeg vet ikke hvor mange som har merket den enorme virkningen disse pengene har hatt for holdningsarbeidet mot voldtekt i det offentlige rom etter et halvt års virksomhet. Men det blir jo jobber av dette. Det mest imponerende med denne pengemaskinen, er at de får hvert øre de søker hos BLD. Søker Reform om 1 million og 50 000 tusen for å bekjempe voldtekt, så får de 1 million og 50 000, søker de om 250 000 for å forebygge kjærestevold, så får de 250 000, søker de om 700 000 for å bekjempe vold mot kvinner i fotballmiljøer, så får de hele potten der og. Ikke et øre mindre enn de har søkt om i et eneste tilfelle i 2011. For oss i kvinnebevegelsen er det et slag i ansiktet at det er mulig for menn å få penger ut av systemet på en så lettvint måte. Før Reform har satt i gang noe som helst er det en mann ansatt som prosjektleder. Ikke er midlene utlyst heller, så de slipper å måtte konkurrere med damer om voldtektsmidler.
Regnskapene og rapportene vi foreløpig har fått tilsendt er en dokumentasjon av at det er kjennskap og vennskap som avgjør om du får offentlige midler. En kartlegging av nettverk mellom tildelere dvs. politikere, og byråkrater, og de som har fått penger, burde være interessant for pressen å grave i!
Vi har årlig 16 000 voldtekter her til lands, der 99 % av voldsmennene går fri. I 95 % av tilfellene kjenner kvinnen voldtektsmannen. Kvinnebevegelsen har stått for demonstrasjoner, markeringer og utallige leserinnlegg og kronikker for å få denne patriarkalske voldskulturen opp på den politiske dagsorden, for å få emner som seksualisert vold som del av skolens pensum, for å få omgjort politiets prioriteringer. For å få opplæring av dommere og jurymedlemmer. For å få introduksjonskurs om kjønnsforhold og likestilling for innvandrere. For å få skjerpet og omgjort lovgivingen. For å få avsatt penger til store holdningskampanjer. Men Lysbakken prioriterer altså alle midlene til sine venner i Reform.
Stiftelsen Reform har fått minst 13,5 millioner fra Lysbakkens departement mens han var Likestillingsminister, mens vi har levd på knapper, glansbilder og frivillig innsats; 227 000 i året i driftsstøtte. Synligheten pr krone mellom oss og Reform kan ikke sidestilles. SV lederen unnlater fortsatt å gi en politisk begrunnelse for sine politiske prioriteringer som minister, etter å ha sultefôret kvinneorganisasjonene, både politisk og økonomisk, gjennom flere år. Ingrid Fiskå skriver her i avisa at hun etterlyser en generelt sterkere feministisk satsning i SV, med utgangspunkt i partiets program og velgermasse. Det er vanskelig å være uenig i det. Hun kan jo starte på prosjektet med å få Audun Lysbakken til å respektere kvinnebevegelsen såpass at han svarer på offentlig stilte spørsmål.