Innlegg av Anne Kalvig i Rogalands Avis 24. august 2012
Stavangers næringslivssjef Harald Minge fortsetter i RA den 20.08 sitt korstog mot ensidig forbud mot kjøp av sex. Nå er også Ottar definert som en hovedfiende, ved å bli beskyldt for hallikvirksomhet. Vi registrerer nok en gang å bli utsatt for rabiate påstander om oss og vårt arbeid, idet tendensen er at vi blir utpekt som syndebukker når ikke virkeligheten er helt slik våre meningsmotstandere skulle ønske.
Det viktige her er imidlertid å påpeke hvorfor Minges analyse fremdeles er feilaktig, og å peke på løsningsforslag – noe vi i mange ulike sammenhenger allerede har gjort. Et forbud mot salg av kropp vil ramme dem som allerede er offer, dette er altså grunnlaget for kriminaliseringsloven. Det er en solidarisk lov med utgangspunkt i menneskerettene. Dette synes Minge er tøys, for dersom det å selge kroppen sin hadde vært forbudt, så hadde ikke de nigerianske kvinnene i prostitusjon opptrådt aggressivt og utagerende, hallikene hadde transportert dem annensteds.
Det høres enkelt ut. Men prostitusjonsvirksomheten – hallikvirksomhet, kjøp av prostitusjon, å leie ut til, legge til rette for eller å reklamere for prostitusjon, er allerede forbudt. Man har kriminalisert alle ledd som profitterer på prostitusjon, men avsetter ikke ressurser til å håndheve disse lovene. Skulle dermed politiet plutselig ha ressurser til å straffeforfølge ofrene i disse kriminelle nettverkene (som ved kriminalisering av salg), når de ikke prioriterer å ta overgriperne og profitørene? Vi tror ikke det, og viktigst: vi mener dette blir en uhyre lettvint og usolidarisk måte å få et problem ut av syne på, en overflatisk renovasjonslov, der kriminaliseringsloven i stedet går til kjernen av problematikken: å få bort menns etterspørsel etter kropper å få kjøpt, og stoppe deres misbruk.
Hele sexindustrien er gjennomsyret av vold og lovbrudd, og å sidestille offer og overgriper gir profitørene i systemet enda mer makt. En hallik kan for eksempel utlevere «sin» prostituerte til politiet, eller true med dette, dersom hun ikke gjør det hun får beskjed om – hun er jo ved kriminalisering av salg, en lovbryter. Kvinnen havner i en enda mer utsatt og sårbar posisjon.
Minge anfører i innlegget sitt en feilaktig parallell til kravet om forbud mot salg av kropp, nemlig kampen mot porno. Han har misforstått Ottars politikk og rolle her og hevder at vi kun har arbeidet for å få pornoen ut av syne, noe han for øvrig synes er bra. Dette stemmer selvsagt ikke, vårt krav er å forby produksjon, distribusjon, salg, konsum av og profittering på pornografi som menneskelig nedverdigende og forrående, slik loven faktisk gir hjemmel for – hadde det ikke vært for at rettsvesenet har gått pornoindustriens ærend, og gang på gang vedtatt at overgrep mot kvinner og barn i porno, er ytringsfrihet.
Vi har aldri, og kommer aldri, til å ta til orde for kriminalisering av kvinner og barn som levendegjør pornoen for andres konsum. Vi kommer heller aldri til å foreslå forbud mot å være kjæreste eller gift med voldelige menn, eller forbud mot å bli voldtatt. Dette er nemlig parallellene til prostitusjon – menns ulike former for seksualisert vold, og kampen mot deres atferd, der kriminalisering må være et selvsagt grunnlag. Det er overgriper som skal straffes, hans atferd som må endres.
Minge etterlyser verktøy mot prostitusjon i dagens situasjon, som også ordføreren gjør i RA 22.08. Verktøyet er det politi og hjelpeapparat som er tildelt. Her er noen forslag til bruk: politiet må skoleres, sette av ressurser, kreve ressurser dersom disse ikke finnes og prioritere tilstedeværelse på feltet, i alt fra kartlegging, spaning, etterforskning og tiltale mot overgriperne, altså kunder og halliker. Dette kalles å håndheve lovverket. Det er uansett ikke lovlig å plage og forulempe folk i det offentlige rom, hva enten man er kvinne eller mann, i prostitusjon eller ei, og bøtelegging og bortvisning er eksisterende virkemidler mot enkeltes aggressive eller krenkende atferd. Man bruker da slike innsatsmetoder mot den sedvanlige helgefylla, der i all hovedsak menn sørger for frykt og utrygghet, bråk, hærverk og vold – uten at dette svært tydelige innslaget i bybildet har fått noen til å ta til orde for forbud mot menns berusede tilstedeværelse i sentrum.
Hjelpeapparatet må prioritere innsats for å få kvinner ut av prostitusjon, slik Svanegruppene gjør (i Stavanger og København), ikke å kjøre kampanjer for aksept av prostitusjon, slik Pro Sentret gjør. Kampanjer og holdningsskapende arbeid er tidkrevende, men helt fundamentalt, og vi oppfordrer ordføreren til å støtte allerede utarbeidede opplegg her – der finnes for eksempel en flott, lokalt og profesjonelt utformet kampanje som ikke er offentliggjort, fordi midler til distribusjon har manglet. Og vi gjentar oppfordringen om å undersøke hvorfor håndhevingen av loven fungerer bedre andre steder enn i Stavanger, og ta lærdom av strategi og praksis i andre byer og land!