Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 23. mai 2011
Mai startet med nyheten om at det internasjonale Badmintonforbundet skal innføre klestvang for de kvinnelige spillerne. Fra 1. juni av må kvinnene iføre seg lårkorte skjørt. Gjør de ikke det, får de ikke delta. Det protesteres naturligvis, men avmakten er stor. For makten tilhører, som den som regel gjør, enten det er i media, politikken eller idretten, en homogen gruppe med hvite heterofile menn. Og som i et hvert godt fungerende patriarkat, de gamle er eldst, få av dem er under 50. Av og til speiles maktforholdet i nærmest karikert form.
”Vi gjør det for å øke interessen for kvinnenes spill, ved hjelp av en estetisk presentasjon av sporten.” sier Thomas Lund, som er direktør for det internasjonale badmintonforbundet, til danske aviser, og bedyrer at det har ingenting med sex eller diskriminering å gjøre. Kvinner i shorts er som vi forstår uestetisk, og Thomas Lund har tydeligvis lært av det internasjonale volleyballforbundet (FIVB). Da FIVB innførte sine kleskoder, ble det også protestert, men de tvang det gjennom, og nå har nesten alle protester stilnet hen.
Sandvolleyball er et kommersielt sirkus dominert av penger, høy musikk og sponsorer. Idrettens mange greiner liker ellers ofte å framstille seg som en arena preget av likeverd, der de, idretten altså, gjør en innsats mot diskriminering på grunnlag av farge eller kjønn, og der alle er like mye verd. Slik er det ikke i det internasjonale volleyballforbundet. Da sporten ikke fikk så lukrative fjernsynsavtaler og høye seertall som de internasjonale lederne ønsket seg, ble det laget nytt klesreglement for kvinnene. De ble pålagt å spille med bare mager og liten bikinitruse. Fram til OL skulle arrangeres i Beijing var de kvinnelige deltakerne pålagt å ha en truse som ikke var mer enn 4 cm på sidene. Etter forhandlinger i Asia, ble størrelsen endret til 7 cm. Det er ikke store buksene det heller.
Mennene i volleyballforbundet satset på god gammel oppskrift: å øke salget med pupper og lår, og fjernsynskamera opp i skrittet. Alle disse påleggene gjaldt kvinnene. For menn gikk utviklingen andre veien. De ble pålagt store shorts og singlet for å få god plass til sponsorreklame. Det ble rett og slett ikke lov for menn å spille i bar overkropp. Hvor kvinnene skal plassere sine sponsormerker er ikke et tema. Og TV-selskapene følger lojalt med på ferden. Alle som har sett en sandvolleyballkamp på fjernsynet har fått med seg at kameraene ligger oppi rumpa på de atletiske damene. Hvem sa likestilling? Sponsorene og fjernsynsselskapene tar ikke ansvar for likestillingen, men for hva som er salgbart.
Det er her moroa begynner egentlig, for hvordan går det an å forsvare dette i den hellige likestillingens navn? Du vet, den som alle mener er innført. Den som gjør at kvinner ikke lenger blir diskriminert og utsatt for seksuelle trakasseringer eller overgrep. Det er ikke det at dette er nytt, problemet blir stadig diskutert. Både politikere, redaktører og journalister synes ofte at kvinnediskriminering er vanskelig, og skulle gjerne gjort noe med det, og det er jo prisverdig, selv om det ikke hjelper stort, men der er det også slutt. Få, om noen, tør å ta tak i de konkrete utslagene rollene gir. Vi ser det om igjen og om igjen.
Jenter vokser opp med å speile seg i musikkvideoer, film og reklame der kvinnene har stadig mindre klær på, men utviklingen vises kanskje best i aviser og på fjernsyn. Vi er ikke kommet så langt ennå at tabloidene har brystfagert blikkfang på side 3, men det er ikke langt igjen. Mannsdominansen i media gjør at kvinner i stadig større grad blir framstilt som sexobjekter. Dette gjelder ikke bare pornomodeller, der ordet porno i Orwelsk ånd er omdøpt til det Se og Hør-vennlige ordet glamour. Enhver kjent kvinne, enten hun er politiker, idrettsstjerne, skuespiller eller musiker, kan regne med stor spalteplass dersom hun kler av seg og forteller at hun liker å være feminin. Og risikerer glemsel og sviktende sponsorinntekter hvis hun nekter å stille opp på kjøret. Medienes kvinner er enda mindre likestilt enn resten av virkelighetens kvinner, men det er de som former kvinneidealet vi andre skal måtte forholde oss til.