Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland 12. januar 2015
Jeg har sett filmen Pride, og synes alle bør komme seg på kino for å se en av de mest rørende politiske filmene på lang tid. Dersom du leser videre nå, og ennå ikke har sett filmen, kan enkelte poenger bli ødelagt. Men filmen er lærerik og virkelig verd å få med seg, ikke minst fordi den forteller om en usannsynlig allianse i en virkelig verden, og om kraften i denne alliansen. Regissøren har selvsagt tatt seg noen kunstneriske friheter, men historien er sann.
Året er 1984. HIV og Aids har begynt å herje og ta unge liv i homomiljøene, og redselen for smitte er stor. Noe som øker både stigmatiseringen og volden mot homofile. Den store gruvearbeiderstreiken, som varte nesten et år, er i full sving, politiet banker opp streikevakter, og lokale fagforeningsledere fra gruvene reiser land og strand rundt for å samle støtte. Thatcher erklærer at hun ikke er noen bløtfisk, mens hun jobber på med å knuse fagforeninger og omfordele fra de fattige til de rike. Og i London analyserer den unge politiske aktivisten Mark seg fram til at det viktigste politiske arbeidet nå, også for homoaktivister, er å støtte opp om og samle inn penger til de streikende gruvearbeiderne. Han mobiliserer blant sine egne, og insisterer på at alle som blir demonisert av Thatcher og banket opp av politiet, slik homoaktivistene har blitt, er på samme lag som dem selv.
Analysen er riktig, men oppslutningen liten. Men de ti som danner LGSM (Lesbians and Gays support the Miners), og som siden splittes i to organisasjoner, fordi to av de tre lesbene på prinsipielt grunnlag vil ha en organisasjon uten menn, samler energisk inn penger til de streikende. I homomiljøet er mye av motstanden begrunnet i at mange både har opplevd å få juling og politisk motstand fra machomiljøene i gruvedistriktene. Det lesbiske- og homofile miljøet i London på 1980-tallet var preget av at mange hadde rømt fra små steder – og gruvesamfunn – for å kunne leve som frie mennesker.
Det viser seg også å være vanskelig å få fagforeningene til å ta imot pengene, selv om de streikende desperat trenger mat, strøm og transport. Motstanden er knyttet opp til arbeiderklassemennenes homofobi og redsel for at fagbevegelsen som allerede var under sterkt press skulle komme enda mer på defensiven gjennom å binde seg opp til en gjeng gærne byfolk med pussig utseende og påtrengende seksualitet.
Filmen forteller om store og små motsigelser, store og små slag. Kamp og humor. Til tider er filmen hysterisk morsom. Men historien er for meg mest interessant politisk. For hva gjør Mark når noen foreslår at de innsamlede pengene kan doneres anonymt, siden homofobien gjør det vanskelig for gruvearbeiderne å motta solidariske gaver? Han insisterer på at navnet på organisasjonen i klartekst skal fortelle hvem de er! Hvis noen skal ta imot lesbiske og homofiles penger, skal de jammen meg vite hvem som har vært solidariske i nødens stund. Mark er heller ikke villig til å kompromisse når noen foreslår at de skal kle seg mer «hetero» i møte med gruvearbeidersamfunnet i Wales, for å dempe kulturkollisjonen. Tvert imot er noen av filmens mest rørende scener når dette tradisjonelle gruvearbeidersamfunnet gradvis er nødt til å akseptere homoaktivistene som de er, og til og med løsner litt opp i sin forknytte maskulinitet fordi de til sin store overraskelse begynner å like homokulturen, eller i alle fall utvikler en ny solidaritet.
Filmen Pride gjør alle konvensjonelle taktikeres postulater om hvordan venstresida, kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen og anti-krigsbevegelsen må dempe vår framtoning og gjøre oss mer spiselige for «folk flest» til skamme. Hadde våre venner i LGSM skammet seg over sin homoframtoning i møte med gruvearbeiderne og forkledd seg som hetroer, ville dette ikke blitt noen historie å lage film om. Fagforeningen ville tatt imot pengene, uten å tenke noe mer over saken. Og som alle vet: denne streiken tapte de så det sang.
De som derimot ikke tapte, var homobevegelsen. Fordi de kompromissløst nektet å legge skjul på hvem de var, utfordret machoidealet og det patriarkalske synet på kjønn og seksualitet, fikk de også en større innvirkning på samfunnet enn det som angår lesbiske og homofiles rettigheter. De kompromissløst utagerende aktivistene, ikke de streite og veltilpassede, gjør varige endringer hos «folk flest». Husk det, neste gang de konvensjonelle «taktikere» ber oss om å oppføre oss pent.