Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 15. februar 2016
Om ikke lenge markerer vi den internasjonale kvinnedagen 8.mars over hele verden. Ettersom jeg vet hva som er i vente i anledning dagen, tar jeg det denne gangen i forkant. En kan jo heller ikke i år regne med at journalistene vil stille regjeringsmedlemmene intelligente spørsmål om deres politiske og personlige kamp mot kvinneundertrykkende islam i for eksempel Saudi-Arabia. Helt siden 90-tallet har kvinnedagen i seg selv, og markeringene spesielt, vært en torn i øyet på anti-feministiske ungdomspolitikere, blant annet i FpU og de har i årevis trofast demonstrert med alternative paroler over hele landet. Noen ganger har de forsøkt å komme seg inn i toget med mot-parolene sine - det er tøffe gutter (og noen få jenter) i FpU må vite! Etter at 8.marsdemonstrasjonene har vokst formidabelt under den Blåblå regjeringen, kunne en kanskje tenke seg at den reaksjonære yngelen ga opp strevet for å få nedlagt kvinnedagen, men kampen har ikke vært forgjeves. Aggresjonen mot feministene har spredd seg fra FpU til flere av de andre ungdomspartiene, også på venstresida, og flere av de tidligere ungdommene i FpU er nå ansvarlige voksenpolitikere, med ekte makt.
Nyvalgt leder for Fremskrittspartiet i Oslo, Aina Stenersen, er nå mest kjent for å ville fengsle flyktninger i lukkede mottak. For tre år siden møtte hun opp på Youngstorget 8.mars med parole mot sexkjøpsloven, i strid med parolegrunnlaget, og hevdet sin rett til å fremme prostitusjon på kvinnedagen gjennom oppslag i media. For to år siden, var det likestillingsminister Solveig Horne som fikk medieoppslag på at hun aldri hadde gått i 8.mars tog, med tydelig stolthet. I fjor gjorde hun det samme igjen, men denne gangen var det også Sylvi Listhaugs tur. I tillegg til å forsøke å bølle seg til en talerstol i 8.mars-markeringen i Bodø, flesket hun til med en programmessig kronikk i VG tre dager før kvinnedagen, mot alle oss som går i tog generelt, og mot parolene spesielt.
Budskapet til Listhaug er at kvinnebevegelsen må slutte å klage over småting som lønn, pornokultur, skjønnhetstyranni og rasering av arbeidsmiljøloven. Kvinnebevegelsen må begynne å bry seg om noe viktig, skriver Listhaug i 2015. Hun følger opp med karakteristikker om at vi ikke bryr oss om den urett som ikke rammer oss selv. Det vil si tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og hijab-tvang. Ja, vi feminister burde i det hele konsentrere oss om kvinneundertrykkingen som foregår i islamske miljøer, i stedet for våre tullesaker. «I Norge har aldri kvinneaktivister vært redde for å brøle mot kirken og kristelige miljøer. Hvorfor brøler man ikke med samme styrke mot moskeer og muslimske miljøer?» skriver hun retorisk. Det er et sleipt knep, for hun slår med utsagnet flere fluer i en smekk. Hun får etablert som «sannhet» at kvinnebevegelsen har demonstrert og brølt mot kirken, og det er jo ikke sant. Kvinnebevegelsen er mangfoldig, og omfatter naturligvis også kampen mot kjønnsurett som føres og har blitt ført i kirken og i kristne miljøer av kvinner i kirken. En annen sak er at vi har demonstrert mot Pro Vita, Børre Knudsen og Ludvig Nessa på gater og torg. Men da har det dreid seg om politikk og lovgivning. Vi har også samarbeidet med kirken og kristne miljøer mot porno og prostitusjon.
Kvinnebevegelsen har vært aktive i å bekjempe kjønnslemlestelse lenge før Listhaug eller Horne visste at den fantes, på samme måte som vi har stått sammen mot tvangsekteskap. Hvilken politikk er regjeringen ansvarlig for?
I Saudi-Arabia piskes bloggere, folk halshugges offentlig og kvinner blir tvangsgiftet i stor skala. Landet er også på UDI sin liste over land med kjønnslemlestelse. De bryter menneskerettighetene massivt og brutalt. Vi kunne forvente at et regjeringsparti som mener å vite hva kvinnekamp egentlig handler om, nytter maktposisjonen til kraftfulle markeringer mot slik kvinnefiendtlig praksis. Men, nei da, den regjeringen vi har, er så høflige så. I stedet for å sende sure brev der de truer med boikott, sendte de i fjor kronprins Haakon til Riyadh for å delta i den døde kongens begravelse.
Det irriterer meg at regjeringen, spesielt FrP, slipper så billig i mediene. Her sitter de med regjeringsmakt. Har vi hørt noe om markeringer internasjonalt mot tvangsekteskap, barneekteskap, kjønnslemlestelse og niqab? Nei, vi har ikke det. Og ikke kommer vi til å høre om det heller. I stedet for å fortsette sin lite ærefulle praksis som mikrofonstativ for regjeringens anti-feministiske visvas, håper jeg i år at journalistene snur spørsmålet tilbake. Hva kan regjeringen gjøre for å slåss mot den «viktigste likestillingskampen» i vår tid?