Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 6. februar 2017.
Vi handler og tenker alle ut fra et ståsted – en ideologi – enten denne er detaljert utformet eller mer spontan, bevisst eller ubevisst. Sjokket over å se millioner av kvinner i gatene i The Women’s March, har vist oss at det ikke bare er reaksjonære menn i USA som har problemer med feminismen.
Bilde fra Womens March i Oslo, 21. januar. Foto: Katarina Storalm
Ikke før hadde kvinnene gått hjem den 21. januar (eller ikke gått hjem – mange er i daglige demonstrasjoner nå, på flyplasser og andre kritiske steder), så kom kritikken fra alle kanter. Formålet er uklart, for ikke å si splittende – hvor er innrettingen på arbeiderklassen? Å ikle seg rosa luer og ha paroler med pussy på, er ikke interseksjonelt nok. Og var det ikke altfor mange hvite, streite middelklassefeminister i demonstrasjonen? Hva har nå de å klage på, i et gjennomrasistisk, homofob samfunn?
Den pågående økonomiske krisa startet i 2008. Mannsdominerte sektorer ble rammet først, men det tok ikke lang tid før krisa rammet kvinnene langt hardere. Siden kvinner statistisk sett er fattigere enn menn, er de også i flertall blant brukerne av velferdstjenestene. Når Trump nå skal fjerne Obamacare, er det de fattigste som rammes først og hardest. Fattigdommen øker for tiden blant kvinner i alle livets faser i hele den vestlige verden.
Kvinner har generelt mindre økonomisk sikkerhetsnett enn menn. I Europa gjør lønnsnivå og tilknytning til arbeidslivet at dette får store utslag ved arbeidsledighet, sykelønn og pensjon. I USA er utbyttingen så hard, og forsvarsverker som fagforeninger og velferdsordninger så svake, at mange ikke kan forsørge seg selv, selv om de er i full jobb og aldri har ferie. Offentlige nedskjæringer rammer kvinnene ekstra hardt, for arbeidet forsvinner jo ikke. Noen må ta seg av barn, gamle og syke, og i praksis betyr det ofte at kvinnene må gjøre dette arbeidet privat og uten lønn.
Krise, lønnsnedslag og arbeidsløshet har mange konsekvenser i et patriarkalsk samfunn. Volden øker, også privat, samtidig som mange kvinner har dårlig økonomisk mulighet til å bryte ut av et voldelig samliv. Rasismen har også økt, både i dagliglivet, i sosiale medier og i det offentlige livet. I USA betyr det mange drepte både som følge av den strukturelle rasismen, mange våpen og et væpnet politi. Det betyr mange drepte afroamerikanere, muslimer og latinamerikanere.
Med forordningen som nekter mennesker fra syv i hovedsak muslimske land innreise i USA, vil det også bli økt muslimhets, og gjett hvilke muslimer som vises best på gater og torg? Mens muslimske menn som regel ser ut som andre av samme kjønn, er ikke det tilfellet for kvinnene. Utnevnelse av konservative høyesterettsdommere setter homorettighetene og abortrettighetene enda mer i fare. Tilgangen på sikre aborter er allerede vanskelig for fattige kvinner i USA, på grunn av alle innstramningene som har skjedd i delstatene.
Men amerikansk politikk har også globale konsekvenser. Med signaturen på «The global gag-rule», som var en av de første forordningene Trump gjorde, satte han dagsordenen. Denne forordningen forbyr amerikansk bistand til organisasjoner som opplyser om og henviser til aborter. Dette er i god republikansk tradisjon: Reagan og Bush gjorde det samme. Forordningen betyr at titusener av kvinner vil dø fordi de ikke vil ha tilgang til verken prevensjon eller trygge aborter. Og kvinnene marsjerer. De er rasende og de er redde.
Det er lett å gå seg vill i alt som er ille, og noen syns åpenbart at kvinnene ikke har det ille nok. Forståelsen for kvinnenes situasjon har knapt bedret seg i årene som har gått siden 1970-tallet i mange mannsdominerte miljøer, også i kretser som ikke liker Trump. Det er mange som nå vil forklare oss mindre opplyste at kvinnepolitikk er identitetspolitikk og derfor skremmer arbeiderklassen. Politikk dreier seg om fordeling og ressurser, blir vi fortalt, politikk dreier seg om det konkrete.
Det mener nok også kvinnene som deltok i marsjer over hele verden. Abort, overgrep, rett til arbeid og helsetjenester, for oss er det konkret nok. At fattige svarte kvinner allierer seg med hvite middelklassekvinner er en styrke. For kvinnene. De som ikke likte marsjene og likevel vil være på vårt parti, bør stille seg selv noen grunnleggende spørsmål om hvorfor. Vi andre kan tilpasse oss eller gjøre motstand – og det er både rettferdig og nødvendig å gjøre opprør.