Kronikk i Stavanger Aftenblad av Asta Beate Håland 11. september 1996
Jeg har reist mye og langt i sommer. Vært sør på kontinentet, sett Berlin igjen etter murens fall, og vært i Russland for første gang. Det er lærerikt å reise, og våre hjemlige problemer blir på en måte små. På en annen måte blir de større, fordi du ser andre sammenhenger.
Små tendenser her, er gjerne tydelige der. Skjulte sammenhenger blir åpenbare, moralen tydeligere. Prisen høyere, og konsekvensene mer synlige. Ikke bare i Belgia, der opprullingen av pedofile overgrep og drap på barn, virkelig har satt søkelyset på omkostningene ved en stadig større aksept av porno og prostitusjon. Jeg mener, noen har jo kjøpt disse barna, forbrutt seg mot dem, skaffet seg filmene med barnepornografi. Markedet utvider seg. Grensene flyttes.
I Tyskland er salg av kvinner og barn kommet på dagsorden i Forbundsdagen. Omfanget har økt så mye at ingen lenger kan unngå å se det. Økningen av prostituerte barn under 12 er stor, spesielt blant gutter, men også importen og slaveholdet av fattige kvinner fra sør og øst er omfattende. Dette gir seg selvsagt uttrykk på andre områder; kriminalstatistikk, narkotikastatistikk, sosialstatistikk. Økningen har ført problemet inn i Forbundsdagen, men diskusjonene er som de pleier å være. Fulle av moralisme, fine ord, og fokusering på ofrene som årsak og kjerne i problemene. Spørsmålet som blir diskutert i Tyskland, er om prostituerte skal ha sosiale rettigheter? Horekundenes rettigheter ligger fast, ingen har foreslått å ta fra dem trygdekasse, legehjelp eller gratis sykehus.
I Finnmark er problemet formulert som russiske kvinner. Noen oppretter bordeller på campingplasser, og andre kommer til landet som kjøpekoner. Mange av dem blir sparket ut igjen før det er gått tre måneder, for å bli skiftet ut med ny kvinne, som lager mat, vasker hus og er tilgjengelig om natta. Mennene dette gjelder driver kynisk spekulasjon med den norske innvandringspolitikken. Staten betaler for hjemreisen til kvinnene som ikke lenger har gyldig oppholdstillatelse.
"Jeg ser ingen prinsippiell forskjell på å vinne en bil, båt eller en kvinne," uttalte Jan Petter Askevold på forsiden av Dagbladet i fjor, og forsvarte den nye konkurransen til pornobladet han er redaktør i. Førstepremien der var nemlig ei natt med to horer, og Dagbladet var sjokkert. Det er slikt som kalles reine ord for pengene, og Jan Petter Askevold, populært kalt Benny Bankboks, viste tidlig at han forsto seg på virkelige og handfaste verdier. Etter som han opererer i en annen markedsnisje enn Dagbladet, uttrykker han direkte det som ellers blir kledd inn i fine ord og økonomiske termer på styremøter hos Narvesen og Orkla. Mennesker er ei vare, omsatt på det hellige markedet, avertert på lik linje med andre varer. Du kan kjøpe en stol, du kan kjøpe ei seng, du kan kjøpe ei kvinne. Har du penger nok, eller de rette kontaktene, kan du kjøpe barn også. Slik er det, og alle vet det, eller bør vite det. Og hva er da forskjellen på å kjøpe eller vinne?
Etter murens fall er markedet slått fast som den store og endelige sannhet. At fattige mennesker og fattige land ikke har en sjanse i spillet, er omkostninger vi bare er nødt til å betale, på lik linje med økende kriminalitet og vold. At noen av problemene i verden kan løsest ved å begrense markedet, er en uhørt tanke. Å leve som hvit og vestlig er så godt, at de fleste er fullt ut villige til å betale prisen. At prisen blir betalt av andre, er jo bare en fordel. Ytringsfrihet, sier de, når slike som meg vil forby, inndra og straffe. Ytringsfrihet er hellig det, nesten like hellig som markedet. I ly av ytringsfriheten kan Dagbladet avertere elendigheten til salgs. Riktignok mer kamuflert enn før, vi ble jo støtt av de vulgære annonsene, men det er mange skikkelige mennesker som profitterer på andres elendighet. Og vi som ikke skjønner, eller vil forstå, at ytringsfriheten er ukrenkelig uansett, blir stemplet som useriøse mennesker med mistenkelige sinnelag. Vi er nemlig ikke egentlige demokrater, det er bare juks når vi er for demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet eller demonstrasjonsrett.
I ytringsfrihetens navn kan Narvesen selge mord, vold, slaveri og tortur hver eneste dag året rundt. En virksomhet som ikke medførteeneneste kritisk kommentar i norsk presse da bedriften på forsommeren ifjor feiret seg selv og kulturpersonligheter stilte opp for å kaste glans over begivenheten. Narvesen er Norges største papirhallik. At det ikke blir problematisert, sier mye om journalisters bruk av friheten til ytring, for å si det pent og forsiktig. Må vi har 12-årige prostituerte på gatene eller drepte barn i nabohagen, før vi tar problemet på alvor?