ÅPENT FORUM I KLASSEKAMPEN av Randi Mobæk, november -97
I høst arrangerte Krisesentrene i Norge en aksjonsuke for å synliggjøre sitt arbeid mot kvinnemishandling. Har du ikke hørt om den ? Så du ikke plakatene, avisannonsene eller de politiske markeringene heller ? Eneste presseoppslaget jeg fikk med meg, var et innslag på NRK radio, men ellers har media nok en gang tidd ihjel arbeid mot seksualisert vold.
Tilfeldig? Aldri i livet. Da Dagbladet og Røde Kors startet kampanjen "Stopp volden" , så var avisen proppa med stoff. Daglig kunne vi lese om ofre for såkalt blind vold. Unge menn som blir slått ned på gata, knivstukket i en kioskkø eller lignende. Alvorlige saker, ikke misforstå meg, men tausheten om den seksualiserte volden blir overdøvende i forhold. Jeg snakker om fysisk og psykisk mishandling, voldtekt, incest, porno og prostitusjon. Denne volden er ikke blind, men tvertimot bevisst rettet mot kvinner og barn. Med unntak av porno og prostitusjon skjer den sjelden i vitners nærvær, og er således vanskeligere for andre å stoppe. Men denne formen er mest utbredt , både her til lands og i verden forøvrig. Dessto viktigere er det at media, organisasjoner og enkeltpersoner engasjerer seg.
Kvinnebevegelsen tar ansvar og gjør sitt for å avprivatisere volden, synliggjøre omfang og initiere hjelpetiltak for de som blir utsatt. Slik har Krisesentrene, Støttesentre mot incest og Voldtektsmottak blitt presset fram. Men det er ikke nok å lage hjelpetiltak for de som rammes, vi må redusere antall overgrep. Seksualisert vold angår alle og må behandles slik. Rådet fra de fagfolk og forskere som har fordypet seg i temaet er soleklart; Kom deg vekk, jo før, jo heller. Det nytter ikke å tro på unnskyldningen om at han ikke mente det og aldri vil gjøre det igjen. Et slag blir lett to. Dersom du aksepterer beklagelsen og volden gjentar seg, så blir det plutselig din skyld både at du ble og at han gjorde det. Terskelen for å gå blir ennå høyere, mens sjølverdet og sjøltilliten krympes. Jeg skriver han, fordi det er menn som hovedsakelig begår volden.
Teoretisk er det lett å redusere den. Samfunnet kan ordne det med å sikre kvinner økonomisk sjølstendighet og råderett over egen kropp. Fjerne porno & prostitusjonen, som jo er vår tids største bidragsyter til å gjøre kvinner og barn om til en vare. Kriminalisere horekunder, øke straffen for voldsutøvere og pålegge dem behandling. Vi kan hente ide`er om dette fra utlandet der de særlig setter fokuset på voldsutøverene. På New Zealand har regjeringa satt igang anti- vold programmer for å stoppe menn som bruker vold. Budskapet er at dersom vi ikke får stanset overgriperene, så går voldsatferden i arv til nye generasjoner. På tv-programmer og i andre media får overgripere informasjon om hvor de kan få hjelp, samt at befolkningen generelt blir oppfordret til å anmelde dem. Ansvaret blir ene og alene lagt på overgriperen. I USA har en ideell stiftelse i snart 20 år drevet en kampanje som heter "There is no excuse", som på norsk betyr Det er ingen unnskyldning. Stiftelsen har samlet inn nok penger til både å drive opplysningsarbeid på skoler, tv, radio og andre media. Fokuset er likt som i New Zealand, samtidig som kampanjen gir konkrete råd om hvordan unger, ungdom og voksne aktivt kan beskytte seg og hvor de kan søke hjelp. Kampanjen skolerer helse og sosialvesenet samt rettsapparat i hvordan behandle utsatte, og har nylig blitt oppnevt til et nasjonalt kompetansesenter for å bekjempe familievold.
Ideer er en ting. Konkret handling noe annet. Det gjelder likeså godt hos oss som i verden forøvrig. Bekjempelse av vold mot kvinner var hovedtema på kvinnekonferansen i Bejing. Definisjonen av vold inkluderte såvel begrensning av kvinners økonomiske og sosialerettigheter, rett til arv og skillsmisse. Tilgang til mat, helsetjenester og skolegang, kvinners reproduktive rettigheter i form av prevensjonsmidler og trygge aborter. Videre inkluderer det kamp mot omskjæring, barnebruder, krigsforbrytelser mot kvinner og øvrig seksualisert vold. Bevissheten om at volden er strukturell og må bekjempes slik er et felles grunnlag. Det betyr å slåss mot det patriarkalske og økonomisk system som profiterer på å undertrykke kvinner og barn. Med andre ord snakker vi om en omveltning eller revolusjon. Slik er konsekvensen av å ta kvinners verd på alvor.
Revolusjon blir det ikke den 25. november, men nå skal også vi markere den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Fra 1981 har feminister i Latin- Amerika og Caribien brukt dagen til å spre fakta om volden og mobilisere til kollektiv kamp. Her blir det politiske markeringer bl.a. i Tromsø, Stavanger, Oslo og Bergen av både Kvinnegruppa Ottar og Krisesentre. Andre er velkommen til å delta.