Kronikk i Stavanger Aftenblad av Asta Beate Håland 20. mars 1998
Spesielt unge gutter trenger menn for å bygge opp en positiv kjønnsidentitet, mens småbarnsfedre arbeider mer overtid enn noen gang før
Penger betyr lite når vi snakker om omsorg for barn og det frie valg. I det hele tatt å ta opp noe så materielt og kaldt som penger og lønn i denne sammenhengen, viser jo hvor hardt samfunnet har blitt med all denne kvinnefrigjøringen. Jeg bare spør, hvem betaler prisen? Stakkars barn. Ofret på alteret til egoistiske, selvrealiserende, yrkesaktive mødre. Dratt opp av senga om morgenen, plassert i grusomme institusjoner hele dagen uten morskontakt. Overaktivisert, utrygge, med slitne, skilte foreldre. Plassert foran fjernsyn eller datamaskin, mens foreldrene utslitt ligger på sofaen. Er det rart det går rett vest? Ikke spiser folk skikkelig middag, kakebaking er snart en gammel, glemt kunst. Ungdommen går i hundene: Voldelige, konsumerende og egoistiske. De gamle blir glemt. Plassert uten besøk, på overfylte, underbemannede, upersonlige sykehjem.
Jeg har lenge lurt på om det er på tide å skifte standpunkt. Argumentene er for tida overbevisende. Her gjelder det å bygge opp om de myke verdier, lage allianser, og gjøre det beste ut av det. Ingen mistenker vel menn for egoistiske motiver? Det burde være lett å gjøre kontantstøtten spiselig, ettersom det bare er par som i denne sammenhengen har muligheten til å velge selv; for mor. Det kan da ikke koste mye å dele pensjonspoengene til far på begge to. Staten får ingen ekstra utgifter, det er ikke inflasjonsdrivende, konkurranseevnen blir ikke svekket, men mor får like mye pensjonspoeng som far. Og far vil helt sikkert synes det er rettferdig? Han bryr seg vel om ungenes velferd han også! Tenk hvor deilig det blir: Reint og ryddig hus, usynlig klesvask og middag på bordet hver dag. Vi kan få gjeninnført fredagsvask, dugnadsånd og bærplukking.
Vi kan til og med utvide ordningen. Snakker vi om verdier eller snakker vi om verdier. Vi kan løse krisen i eldreomsorgen! Mange av de unge kvinnene som nå arbeider i helse- og omsorgssektoren vil bli hjemme med barna, og da vil det bare være naturlig at middelaldrende menn prioriterer de sanne og mjuke verdier, og er hjemme med gamle far og mor. Det kreves tunge løft i pleien av syke og gamle, en like naturlig mannlig oppgave som barneomsorg for mor. De trenger ikke være hjemme for 3000 kroner i måneden engang, full omsorgslønn er jo rent fett i sammenlikning. Og når vi tenker på alle de sykehjemsplassene Norge slipper å bygge ut, fordi mennene strømmer til i kampen for å bygge et varmere og nærere samfunn, så kan vi få tårer i øynene. Jeg mener, alle forkjemperne for kontantstøtte bedyrer jo at de er for likestilling og likeverd mellom kjønnene. Denne ordningen blir vel rettferdig? Særlig ettersom konene selvsagt vil dele pensjonspoengene sine med mennene, når de frie for barneomsorg har kastet seg ut i yrkeslivet.
Bare tull! Jeg vet det. Problemet er at kontantstøtten er utredet både fakta- og historieløst, og vi får stadig nye generasjoner som ikke forstår hvor mye "mødrene har grett". Norsk Kvinnesaksforening gjorde i sin tid en enorm innsats for å bli kvitt samskatten. En ordning der ektefellene ble liknet felles som ei inntekt. I praksis slik at kvinnenes lønn ble lagt på toppen av mannens, og skatteprosenten på lønna hennes ble deretter. Når systemet i tillegg var lange arbeidsdager, med innlagt lang pause midt på dagen, sa det seg selv at kun et lite mindretall av kvinner med barn var i lønnet arbeid. Noe som ga fedre og barn liten kontakt og mødrene lite innflytelse, makt og penger.
Forsvinnende få menn prioriterer omsorg. Statistikken viser at kun 1.4 prosent menn tok ut full barselpermisjon før Grete Berget innførte sin "milde tvang" med farspermisjon. I 1997 søkte 14.000 menn trygdekontoret om å få overføre sin fire ukers permisjon til barnets mor. Vi har Europas høyeste pensjonsalder og mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Kort sagt arbeider vi alt for mye. Skreller vi vekk retorikken om at det meste er mors skyld, så sier forskerne faktisk at det er menn som mangler; både hjemme, på skolen og i andre omsorgfunksjoner. Spesielt unge gutter trenger menn for å bygge opp en positiv kjønnsidentitet, sier forskerne bekymret mens småbarnsfedre arbeider mer overtid enn noen gang før. Og mens vi alle venter på far, blir de private løsningene at kvinner reduserer arbeidstida, tar omsorgspermisjoner og er hjemme med syke barn. Noe som viser igjen på syke-, lønn- og pensjonsstatistikk. Det er klart vi trenger kontantstøtte!