Artikkel i Klassekampen, av Leikny Øgrim, november 1999
Jeg har starta julehandelen. Den gir meg en unnskyldning for å dyrke en av mine hemmelige lyster: Jeg elsker leiketøysbutikker! De er fulle av uventa ting: hjul som snurrer, knapper til å trykke på, spaker til å dra i, ting som piper og snakker og rører seg! Det er de "vanlige" leikene, "allmenn-leikene", de ordentlige leikene. I tillegg finnes leiker for de spesielle, for det annet kjønn, jenteleiker. De er mjuke og pene, lagd for omsorg og rolleleik.
Tone på 2 skal få koppestell i plast. Alex på 4 får kosedyr fra Star Wars, mens storebror på 7 skal få datastyrt Lego. Til Anette på 10 blir det bilderamme og luktelys. Hun ønsker seg sportstopp og ring i navlen, men ett sted får genser'n gå! Jeanine på 14 får body lotion og veske, mens tvillingbroren André skal få etterbarberingsvann (!!) og dataspill. Alt etter eget og inderlig ønske. Til jul skal vi glede vennene våre. Gutter får de største og dyreste presangene, jenter de peneste og nyttigste. Jula er med på å lære gutte-og jentebarna rollene sine.
Og når gutta får lommeradio og jentene får en artig liten nipsfigur fra tante Berit eller onkel Jens - hva gjør vi da? Vi vil jo lære barna våre takknemlighet, ikke sant? Og takknemlighet og familieidyll er viktigere enn lille Malenes misunnelse over brødrenes finere presanger. Jula har lært Malene et par små lekser: - en liten lekse om egen verdi, en liten lekse om forventninger og en liten lekse om å bite tenna sammen og se glad ut.
I tillegg lærer mange barn noen lekser om vold. Det er voksenleken, eller helst pappaleken Slå på jul. I ly av nesten ugjennomtrengelige gjerder rundt familien og hjemmet, og i tåka fra øl og akevitt, blir forventningene bokstavelig banka sønder og sammen. Hjemmet er stadig det farligste stedet å være for kvinner og barn, og jula er den farligste tida å være der. Men det skal jeg la ligge i denne omgang. Her skal det handle om den idylliske "normaljula", den vi leser om, der moder tenner alle lys, der alle er snille og ingen slår.
Forleden år gikk det en serie om kjønnsforskjeller på TV. Blant annet viste de små jenter og gutter foran puslespill, og hva de gjorde når de ikke fikk til oppgaven. Jentene ble lei seg og skyldte på seg sjøl, guttene ble sinte og skyldte på spillet. Konklusjon? Biologiske forskjeller! Oppførselen til veilederen ble ikke ble kommentert, på tross av at han åpenbart og påfallende oppmuntra guttene til å fortsette ("dette greier vel du??") og jentene til å gi opp ("dette var jo veldig vanskelig").
De fleste av oss har hørt om undersøkelser der voksne har fått plassert blå- og rosakledte babyer i armene og sett hvordan de blir behandla forskjellig. Mange har lest Jorun Gulbrandsen sin bok "Er skolen for Kari eller Ronny", der hun viser hvordan alle de stille Kariene blir plassert som buffere mellom alle de urolige Ronnyene. De fleste har sikkert også sett Kaptein Sabeltann, der alle de mannlige rollefigurene er aktive, på den ene eller andre sida av konflikten, mens de kvinnelige løper rundt og feier gulvet mens de tenker på sitt store problem: "Å ønske seg en mann, hjelper ingen ting, når han ikke tåler tanken på å gå med giftering". Den er til og med gitt ut på kasett og spilles i de tusen hjem og de barnehagene Valgjerd ikke har fått lagt ned! Dette er kulturen vi byr barna våre. Tusenvis av norske foreldre har tatt med avkommet for å fore dem med slik reaksjonær søppel i Dyreparken i Kristiansand. Eller kanskje vi ikke trenger å gå lenger enn til Sesam stasjon?
Eller hva med moderne forbilder for jentene, jente-banda som starta med Spice Girls? Som vrikker halvnakne på scenen og får 6-åringer til å kle seg slik bare pornomodeller gjorde før? Eller BayWatch, Hotell Cæsar og Syv Søstre, underholdning for småunger ned til 6-8 år. Forbilder?
Tror du jentene og guttene opplever det samme når de er små? Det er ikke jentene som - uten riktig å vite hvorfor - syns det er naturlig å gjøre runke-bevegelser foran reklameplakatene til Hennes og Mauritz. Det er ikke småjentene som syns det er rimelig å rope "Av med buksa, få den ned", når en tilfeldig mann går forbi. Men småfansen til mitt elskede Vål’enga har lært å rope "Av med klæra fram med puppa" til alle damer, uansett alder.
Er det rart at Kari er sosialisert til å være litt passiv?
Julegavene skal være til glede og nytte. De skal ikke være små drypp som forsterker jentene som det annet kjønn. Feministiske julegaver er sånne som bidrar til at små og store jenter får med tro på seg sjøl, blir mer aktive, tøffere, sterkere, slemmere. Feministiske julegaver er sånne som bidrar til at små og store gutter får mer tro på andre, lytter, viser mer omsorg, hygger mer.
For snart to år sida skreiv jeg en liten sak i herværende dagsavis om hva slags gaver jentene i Ottar likte å få til jul. Blant annet var det bøker til styrke for selvtilliten, særlig sånne om tøffe damer, sånne som spiller VM i håndball for eksempel.
Noen liker ikke det feministiske idealet om tøffe damer. De vil at også de svake, de forsiktige, de "vanlige" jentene skal være et ideal. Jenter som mot normalt stikker seg fram skal unnskylde seg - kvinnelig og kokett. Noen stikker seg fram - og unnskylder seg ikke. Det blir bråk av slikt. Velkommen i rekkene om du tør.