Kronikk av Asta Beate Håland
Ytringsfrihetskommisjonen har lagt fram sin innstilling. Konklusjonen i en undersøkelse som nettopp er offentliggjort ved John Hopkins Universitet i USA er at 1 av 3 kvinner i verden blir utsatt for vold. Forfatterne av rapporten "Stans volden mot kvinner", mener overgrepene må behandles som et globalt helseproblem, ikke bare som politisaker. Ytringsfrihetskommisjonen foreslår å liberalisere pornoloven slik at de som ønsker pornografi lettere får tilgang.
FN regner vold mot kvinner som den viktigste årsaken til mangel på utvikling i den tredje verden. Krisesentrene i vår del av verden blir ikke overflødige med det første. De fleste kvinner som blir drept kjenner drapsmannen godt. Porno er reklame for vold mot kvinner.
Ytringsfrihetskommisjonen viktigste begrunnelse for å liberalisere pornoloven, er at lovgivningen i Sverige og Danmark ikke truer den "sosiale stabiliteten". Få år etter at gruppevoldtekter og analsex ble hete temaer i pornoen, er begge deler blitt samfunnsmessige problemer i Sverige. Unge gutter voldtar jevnaldrende jenter de kjenner, og de gjør de i grupper. Unge gutter krever analsex - hvor har de det fra?- og de unge jentene stiller opp selv om de ikke riktig vil, og mange får store skader. Alle de 43 helsemottakene for ungdom i Stockholm har meldt skader etter analsex som det nye store problemet. Nei jeg er enig i at pornografien ikke truer den sosiale stabiliteten, den truer kvinner og barn. I vårt samfunn er kvinner og barn nederst på rangstigen, og denne sosiale stabiliteten blir opprettholdt gjennom porno og prostitusjon.
At et samfunn aksepterer vold mot kvinner, enten dette nå dreier seg om voldtekt, mishandling eller prostitusjon/pornografi rammer ikke bare de kvinner som er i situasjonen. Det rammer alle kvinner. De som forsvarer prostitusjon legger stor vekt på å framstille prostitusjon som et yrke og et frivillig valg. Vi ser for oss ungjenta i Russland som nøye vurderer om hun skal bli prostituert eller sjukepleier og til slutt bestemmer seg for at hun skal bli hore. Det verste er at det faktisk i noen tilfeller er sant. Unge, naive og kanskje skadde jenter i Russland tror på innholdet i filmen "Pretty Woman". Men hele diskusjonen om tvang eller frivillighet er egentlig meningsløs. Uansett hva som har ført kvinnen inn i prostitusjonen styres og defineres hennes stilling som handelsvare på kjønnsmarkedet av omstendigheter og prosesser langt utenfor henne sjøl. Også de kvinner som fra begynnelsen av trodde de visste hva de gikk til, har liten mulighet til å styre prosessen. Uansett hvordan hun havnet der, blir hun en brikke i et spill der horekunder, halliker og økonomiske interesser legger premissene. Samtlige er tvunget til å stole på de tjenester de blir tilbudt av tvilsomme organisasjoner og mellommenn. Med stor sannsynlighet havner de alle i samme situasjon, det vil si i organisert, kriminell kjønnshandel.
Vi har bak oss et år der Norge har vært i krig. Vi har en situasjon i Irak der hundretusenvis av barn blir drept av straffetiltak styrt fra USA. Hos den flinkeste gutten i NATO var det omtrent umulig å få vist motstand mot dette da Clinton kom på besøk, og makan til servil og tam dekning av et amerikansk presidentbesøk har vel knapt vært vist i noe annet lands presse. Godt illustrert av hvor festlig "hele den norske pressa" syntes det var at alle måtte vente i 15 minutter fordi Clinton fikk lyst på en kopp kaffe. I land vi ikke ønsker å sammenlikne oss med er utkommanderte skolebarn med nasjonale flagg et bevis på totalitære regimer.
Ytringsfrihet dreier seg primært om retten til å kritisere makta og å slåss for å forandre samfunnet. Men ikke hos oss. Her dreier diskusjonen seg om igjen og om igjen om hvor store rettigheter individer og grupper skal ha til å trakassere mennesker, enten dette dreier seg om Jack Erik Kjuus rett til å sjikanere adoptivbarn eller pornoindustrien og pornokonsumentenes rett til å spre budskapet om at kvinner kan ydmykes, nedverdiges og degraderes. Kvinner kan voldtas, piskes, slås og drepes. Overdriving? Jeg lurer virkelig på når Ytringsfrihetskommisjonen medlemmer så et pornoblad eller en pornofilm sist. Og jeg gjentar et spørsmål jeg har stilt før. Er bilder av fattige og utslåtte jenter som blir utnyttet og undertrykt en ytring?
Å gå inn for begrensninger i ytringsfriheten er aldri lett for en gammel radikaler. Oppvokst som jeg er under Håkon Lie og kumpanene hans, vet jeg noe om hva mangel på demokrati koster. Og ytringsfriheten er en demokratisk rettighet som har blitt kjempet fram av de undertrykte. Å kunne kritisere konger, generaler og de rike uten å måtte råtne i et fangehull er en rettighet de opposisjonelle og eiendomsløse har slåss for gjennom hundrevis av år. Og kampen har kostet, og koster, mange liv. Hvert år blir hundrevis av journalister drept mens de utøver yrket sitt, i Tyrkia sitter parlamentarikere fengslet fordi de sa hva de mente, arkivene til menneskerettighetsorganisasjonene har tusenvis av navn på mennesker som er drept, forsvunnet eller fengslet fordi de har meninger som ikke blir tolerert.
Når vi leser Ytringsfrihetskommisjonen innstilling blir vi ikke akkurat slått av denne innsikten. Friheten til å kritisere makta er der, bevares, men istedenfor en diskusjon om at de som bestemmer i alt for stor grad får være i fred med sitt, og at pressa i store viktige saker altfor ofte er løpegutter for de mektige, får vi for ’ente gang en diskusjon om hva de svakeste må tåle.