Skrevet av Leikny Øgrim i bladet Ottar 99 (artikkelen har tidligere stått i Klassekampen)
Sommeren `98 var det opprulling av en barnepornoring i Belgia. Organisert kidnapping, mishandling, voldtekt og drap av babyer og barn. Organisasjonen hadde greiner over hele Europa. Mange ble arrestert, også i Norge. På denne bakgrunnen blir det lansert og vist nye Lolitafilmer på Kino.
Lolita
Filmen bygger på en bok og handler om et forhold mellom en voksen mann og ei ung jente.
Mannen Humbert begjærer jentungen Lolita. Han gifter seg med mora hennes, som dør, og deretter kan han gjøre hva han vil med Lolita. Og det gjør han. Lolita på sin side, vet å utnytte mannens besettelse til sin fordel.
Humbert mener Lolita er en smånymfe, av den typen det finnes flere av i alderen mellom 9 og 14. Han legger ut om sitt syn på smånymfene samtidig med en rask serie med scener av småjenter: på skolen, på kino, i lek, m.m. Denne sekvensen ble klipt ut av filmen fordi den var for direkte og for generell. Det ble påstått at den kunne oppfordre til barnemishandling.
Hun som spiller Lolita er egentlig for gammel – skuespilleren er 14, Lolita er 12. Men i flere land ville det ført til strengere sensur å bruke ei yngre jente. Regissøren synes hun er akkurat passe, han antar at mange i publikum ser henne for seg som nærmere 9.
Kanskje er Lolita en seriøs film om et dypt menneskelig problem: kjærlighet, vennskap og begjær over aldersgrensene. Ja, kanskje er den det? Men er ikke seksuelle forhold mellom voksne og barn alltid overgrep? Uansett intensjoner, dybde og skuespillerprestasjoner – hvordan virker filmen samfunnsmessig? Faren er stor for at filmen er med på å legalisere overgrep mot barn ved å spre ideen om at barn er aktuelle sexobjekter for voksne.
Spice Girls
Spice Girls-moten kler ut småjenter som voksne kvinner. Og ikke som tilfeldige voksne heller, men som sexy damer med åletrange klær, nakne mager og ringer i navlene. Samtidig er voksenmoten barnslig: lave sko, musefletter, korte kjoler og skolejente-look. Altså: småjenter kles ut som voksne, voksne kles ut som barn. Skillet mellom voksne og barn viskes mer og mer ut i et motebilde som er utrolig sex-fiksert. Småjenter i sexy klær, sexy damer i småjenteklær. Dette er livsfarlig! Et synlig skille mellom voksne og barn er en beskyttelse mot overgrep. Små vrikkende barnekropper som synger om noe de ikke forstår er en trussel mot barna sjøl.
Og det er ikke bare Spice Girls (jada, jeg veit at det er splittelse og giftermål og alt mulig). Forleden år ble det lansert en treningsvideo for barn med Barbie som frontfigur.
Magre Barbie og ni småjenter fra 8 til 14 år trimmer sammen med en voksen instruktør. Både instruktøren og Barbie har rosa treningstøy. Ungene har trange turndrakter og bukser i matchende farger.
Videoen begynner med at Barbie sitter foran sminkebordet – en nødvendighet for småjenter som vil trene! Budskapet? At det viktigste for små og store jenter er å se deilige ut. Lolita – Spice Girls – Barbie – kvinneideal, skjønnhetstyranni for barn, for stadig yngre jenter, i et marked som ingen ende tar, men som trenger seg inn i stadig nye områder av livene våre.
Snerpete kvinnfolk
Så kommer vi snerpete kvinnfolka. Ikke liker vi overgrep mot barn. Ikke liker vi at småjenter kler seg ut som voksne, med sminke, platåsko og alt for trange klær. Ikke liker vi at voksne kler seg ut som barn heller.
Vi vil at voksne skal være voksne og barn skal være barn. Vi vil at sex skal være en aktivitet mellom likestilte mennesker.
Lolitafilmen har ikke vakt reaksjoner. Folk kan se den i fred uten å være redde for demonstrasjoner eller for å bli stempla som pervers i nabolaget. Dette gjør den kanskje enda farligere enn de kjedelige og vulgære pornofilmene. Den retter seg mot et nytt marked – de intellektuelle. Akkurat som Cupido gjør pornoen stuerein, er kanskje Lolitafilmen med på å gjøre pedofil sex stuereint.
Mennesket er et seksuelt dyr. Vi blir kåte, får lyst og kjører i vei, hvis vi har mulighet, og hvis vi ikke har noen hemninger som hindrer oss fra det. Men hva som tenner oss, og hvilke hemninger vi er utsatt for, det er i stor grad bestemt av hvilket samfunn vi lever i.
Vi har lært hva som er sexy: at det er tøffe menn og svake damer. Vi lærer det igjen og igjen gjennom hele livet, helt fra vi er ganske små. Hva som blir sett på som er sexy endrer seg gjennom tidene, og er forskjellig i ulike kulturer. Det er moteretninger også i det: porno, moter, kjønnsroller, film og reklame påvirker hva vi syns er fint, og hva vi tenner på. Om mannfolk skal ha store muskler i armene eller faste rumper, om de skal ha hår på brøstet eller i ansiktet. Om damer skal ha store rumper eller store pupper, det er forskjellig fra land til land og til forskjellige tider.
Det politiske, det samfunnsmessige påvirker hva vi gjør privat. I så måte er det private interessant: Det politiske, det samfunnsmessige idealet påvirker oss til hva vi tenner på, til hva vi syns er OK å gjøre i senga, til hvem vi syns det er OK å gjøre det med, og i hvilke situasjoner. Det samfunnsmessige setter noen grenser, det stopper oss fra en del ting, og det er bra. Det setter sikkert noen grenser som vil bli overskredet i tidens fylde, og det kan vi se fram til.
Pedofile har også lært! De har lært gjennom kjønnsrollemønsteret at uskyld, passivitet og hjelpeløshet er sexy. De har lært gjennom porno at sex med unger er OK. Pornoen har hjulpet dem å fjerne noen av hemningene mot å forgripe seg på barn. Vi må forhindre at det læres! Vi må kjempe mot all den ideologien som knytter seksualitet til vold og til dominans og underkastelse. Det er ingen legning - det er en livsfarlig ideologi!
Vi kan aldri si at vi er ferdige med kampen om lyst og tenning en gang for alle.
Pornoindustrien - prøver seg igjen og igjen. De flytter grenser, de forsøker å utdype sexmarkedet til å gjelde ikke bare voksne eller halvvoksne narkomane kvinner, men også gamle, funksjonshemma, barn, dyr. Kampen er evig, den varer helt til pornoindustrien er knust, til undertrykkinga er vekk, til kvinnene er fri!