Høringsuttalelse til NOU 2003-3.
Ikke bra nok!
Kvinnevoldsutvalget har lagt fram sin enstemmige innstilling i Nou 2003:31. Innstillingen er en grei begynnelse, men langt fra tilstrekkelig som strategi for å stoppe menns vold mot kvinner. Allerede i mandatet er det lagt inn så store begrensninger at arbeidet ikke hadde muligheter til å lykkes fullt ut. Utvalget ble kun bedt om å utrede problemstillinger omkring vold mot kvinner fra nåværende eller tidligere samlivspartnere. Unge jenter som blir trakassert seksuelt eller utsatt for vold av jevnaldrende gutter blir ikke utredet. Unge gutter er den raskest økende gruppen av voldsutøvere. Regjeringen har lagt prestisje i å ville stoppe mobbingen i skoleverket. Er det slik at seksuell trakassering ikke er inkludert i definisjonen av mobbing? Og hvem har bestemt det?
Avgrensing er dessverre noe av det mest synlige med Nou 2003:31. Ikke bare er unge jenter holdt utenfor. Heller ikke kvinner uten partner er nevnt. Utvalget nevner knapt volden i porno- og prostitusjonen. De kvinner og barn som forbrukes av denne industrien teller altså ikke med. Vi finner disse ofrene både blant norske og importerte prostituerte. Noen av dem har vært gift eller samboere med norske menn og i de tilfellene er de inkludert i hjelpetiltak. De øvrige er ikke nevnt, til tross for at volden de blir utsatt for utføres av norske menn. Hva er det som gjør at et slik utvalg ikke definerer horekunderi som vold mot kvinner? Skadevirkningene på dem som blir direkte utsatt for horekunder er vel dokumentert. Skadevirkningene for samfunnet skulle også utvalget være orientert om.
Innstillingen mangler gode nok analyser av at den strukturelle volden rammer alle kvinner og jenter, uavhengig av om vi blir utsatt for direkte vold eller ei. Den strukturelle volden lager begrensinger for alle kvinneliv og burde derfor selvsagt høre med i en rapport med tittelen ”Rett til liv uten vold”. Situasjonen for enslige mødre kan stå som eksempel. For å bryte ut av et (mishandlings)forhold, trenger kvinner økonomi til å forsørge seg sjøl og eventuelle barn. Politikken overfor enslige mødre har de siste 10 årene skapt verre levekår for disse familiene. Når overgangs- og utdanningsstønaden er redusert, støtten til barnetilsyn halvert og omleggingen av reglene for barnebidrag gir flere fattige kvinner og barn, blir alle kvinner sin rett til skillsmisse uthult. Å sikre kvinner sin økonomiske sjølstendighet er således en forutsetning for å stoppe menns vold mot kvinner.
Vi hadde trengt et utvalg som hadde lagt fram mange konkrete forslag til tiltak for å styrke kvinners samfunnsmessige posisjon, ettersom dette er mest effektivt for å hindre menns vold. Eller for å si det med andre ord; likeverd mellom menn og kvinner er det beste vern mot vold. En slik selvfølgelighet har ikke utvalget tatt nok innover seg, til tross for at det erkjenner at volden er et samfunnsproblem.
Innen sitt begrensede oppdrag og valg av fokus har utvalget gjort et greit nok arbeid, men alle avgrensingene gjør at innstillingen dessverre mest sannsynlig blir en ufarlig rapport med liten betydning.
Kvinnegruppa Ottar- Landsstyret