Kronikk i Klassekampen av Ane Stø ca 10. mars 2005
Redaktør Bjørgulv Braanen gir i kommentarspalta Fokus 8.mars en betinga støtte til Kvinnegruppa Ottars kritikk av Pro Sentret. Han påpeker ganske riktig at det er sammenblandinga mellom den kommunale oppgaven som hjelpetiltak, den nasjonale oppgaven som kompetansesenter og den sjølpålagte oppgaven som interesseorganisasjon for prostituerte som utgjør det store problemet med Pro Sentret. Braanen mener likevel at Pro Sentret gjør en svært viktig jobb. Vi tillater oss å stille spørsmålstegn ved det også.
Når Kvinnegruppa Ottar mener Pro Sentret ikke lenger har livets rett er det ikke fordi vi ikke vil at det skal være hjelpetiltak for prostituerte. Vi mener det er viktig med gode hjelpetiltak, både lavterskeltilbud som det satses på i dag, og mer omfattende tiltak for å hjelpe folk ut av prostitusjonen. Vi er særlig for at innsatsen skal økes i forhold til langsiktige tiltak. Når vi kommer med et så dramatisk utspill er det fordi vi mener Pro Sentrets virksomhet i dag ikke fungerer i forhold til noen av intensjonene.
Pro Sentret ble etablert som et særskilt hjelpetiltak for prostituerte i 1983. På slutten av 70-tallet begynte en voksende kvinnebevegelse å rette fokus mot den seksualiserte undertrykkinga. Så lenge kvinner som kjønn er til salgs, vil det være umulig å oppnå kvinnefrigjøring, var analysen. Dette resulterte i de berømte aksjonene der det ble spraya ”Horekunde” på horekundenes biler, en rekke skjønnlitterære bøker mot prostitusjon, bla. ”Hard asfalt” og banebrytende forskning, publisert i boka ”Bakgater”. Denne aktiviteten førte til opprettelsen av Pro Sentret, det første særegne hjelpetiltaket for prostituerte kvinner i Norge. Kvinnebevegelsen og hjelpeapparatet gikk hånd i hånd for å hjelpe prostituerte ut av prostitusjonen, bekjempe prostitusjonsindustrien og endre samfunnets holdninger.
Pro Sentret har forlengst lagt dette bak seg. Det er lenge siden de ga opp å bekjempe prostitusjon og begynte å bekjempe prostitusjonsmotstanderne i stedet. Gjennom å delta i de EU-finansierte nettverkene TAMPEP og EUROPAP samarbeider Pro Sentret nå tett med pro-prostitusjonsorganisasjoner som Røde Tråd i Nederland, som arbeider for å legalisere prostitusjon. Våren 2004 hadde Pro-senteret kampanjen ”Ting er ikke alltid slik det ser ut som”, et hefte som ble sendt til politikere, journalister og organisasjoner. Kampanjen forklarer at prostituerte ikke er ofre for en kynisk handel, selv om det kan være litt tøft i blant, men har et greit og fritt valg, for ikke å snakke om lettjente penger!
Siden vinteren 2004 har Liv Jessen nektet å stille opp mot både Ottar og andre prostitusjonsmotstandere i TV- og radiodebatter fordi vi er ”ekstreme og unyanserte”. At Jessen i oppslaget 5.mars nekter å uttale seg, men sender ”prostituerte Gitte” foran seg overrasker oss derfor ikke. Til gjengjeld stiller hun opp til hyggelig prat i Redaksjon1 med hallikdømte Tom Ketil Krogstad, som mener at prostitusjon bør bli definert som et yrke! Tidligere har hun også skrytt av koselige samtaler ved kjøkkenbordet til Bente Lyon, hallikdømt i ´97 og nå dømt for narkotikasmugling og hallikvirksomhet på Studio70. Høsten 2004 karakteriserte Jessen prostitusjonsmotstanderne i SV som fundamentalister i ukeavisa Ny Tid. På samme tid holdt hun foredrag på Stortinget om at kvinnebevegelsen vil kriminalisere horekundene fordi vi hater prostituerte!
I alle intervjuer Jessen gir er hun nøye med å fortelle hvor dypt hun beundrer prostituerte og hvor sterke damer dette er. At prostitusjon er vold og nedverdigelse sier hun aldri. Vinterens kampanje fra Pro Sentret er et argumenthefte mot kriminalisering av horekunder. I følge dem er det først når vi kriminaliserer horekundene at prostitusjon blir vanskelig, voldelig og nedverdigende for de prostituerte. Hvis prostitusjon er så lite skadelig, er det da noe å bruke samfunnsressurser på? At denne dobbeltkommunikasjonen aldri er satt spørsmålstegn ved er urovekkende i seg selv.
Alt dette gir et bilde av en politisk aktør som danner allianser med dem som ønsker å fremme prostitusjon, og lager et fiendebilde av oss som vil bekjempe den. De siste 15 årene har Pro Sentret vært aktive motstandere av alle tiltak som kan bekjempe prostitusjon på samfunnsnivå. De er heller ikke synlig interessert i å hjelpe prostituerte til et annet liv. Liv Jessen gjentar stadig vekk at det ikke er et mål for Pro Sentret å få kvinner ut av prostitusjonen. Hva skal vi med et hjelpetiltak som ikke vil hjelpe?
Som sosialarbeidere er Liv Jessen og Pro Sentret avhengig av å ha et tillitsforhold til sine klienter. Problemet oppstår når dette blir så viktig at klientenes overlevelsesteknikker blir premisset for hvilket syn institusjonen får på prostitusjon som samfunnsonde. Vi kan ikke se at det er noen motsetning mellom å ha et tillitsforhold til den enkelte prostituerte og å være mot prostitusjon som fenomen. Å være mot prostitusjon er ikke det samme som å være mot prostituerte. Tvert imot må det være en forutsetning for å yte god og viktig hjelp at man anerkjenner at de har blitt utsatt for overgrep.
Det er alvorlig når institusjoner som mottar millioner av offentlige midler for sitt arbeid med prostituerte bruker sin posisjon som hjelpetiltak til å fronte en politikk for å normalisere prostitusjon. Oslo kommune og Sosial- og helsedepartementet har altfor lenge hvilt på at de ”gjør noe” med prostitusjonen ved å bevilge millioner til Pro Sentret. Det er på tide å spørre hva de får igjen for pengene.