Innlegg i Stavanger Aftenblad av Elin Knudsen 26.08.05
Igjen har debatten om prostitusjon blitt redusert til en diskusjon om horene og ikke den viktigste aktøren for at kjønnshandelen finnes. Anledningen er at noen nigerianske prostituerte selger seg til byens horekunder.
Kirkens bymisjon er raskt ute med sitt tvetydige budskap, som framstår som at de synes synd på disse kvinnene, men vil samtidig ha dem bort fra byen fordi de tar markedsandeler fra norske prostituerte. En slik holdning pleier å komme fra horemammaer og ikke fra det som kaller seg et hjelpetilbud til prostituerte. Politiet viser til lovverket som kun omhandler prostituerte, halliker og menneskehandlere.I den internasjonale kvinnehandelen, eller vår tids form for slavehandel, er det brukt lite etterforskningskapasitet for å få has på bakmennene. Med opprullingen av Nokas ranet, vet vi at politiet får resultater dersom saken blir prioritert. De prostituerte er mer synlige og nesten all fokus er på dem. Men forskning viser at det er 50 horekunder på 1 hore og tida er overmoden for å vri rampelyset på den aktøren og de strukturer som opprettholder fornedringens marked.
Det poenget erkjenner ennå ikke flertallet i bystyret. De deltar i hylekoret om hvordan bli kvitt de svarte prostituerte. Både Bymisjonen, Høyre politikere og Krf –ere sine standpunkt er høyst merkelig. Hva er vel den prinsippielle forskjellen om det er ei norsk jente eller ei nigeriansk jente som selger seg? Hovedspørsmålet bør være: hva er det som gjør at menn kjøper et annet menneske? Hvordan kan denne byen og dette landet tillate at noen blir salgs?
Dersom vi som samfunn ikke tar en oppgjør med de maktstrukturer og holdninger som reduserer kvinner og vår seksualitet til en vare, så kommer byen til å flomme over av kvinner til salgs uavhengig av hudfarge. Og horekundene kan få ennå flere å utøve vold mot. For å si det med FN: Prostitusjon er vold mot kvinner og brudd på kvinners menneskerettigheter.
Salome Egeli påpeker helt korrekt at prostitusjonen begrenser friheten og livsutfoldelsen til alle kvinner. Hun har blitt antastet av mange menn fra byen som spør om hun er til salgs. Tilsvarende erfaringer har asiatiske kvinner, kvinner fra øst –europa og vi kan fortsette oppramsingen inkludert oss etnisk norske. I en slik kontekst er det forståelig at hun ønsker de nigeriansker kvinnene bort. Det ønsker Ottar også, at de skal få hjelp og behandling til å komme seg ut av prostitusjonen. Men kun å få dem vekk fra Strandgata fjerner ikke problemet.
Ottar mener at prostitusjon først og fremst et kjønnspolitisk spørsmål. Verken kriminalpolitiske eller sosialpolitiske tiltak kan løse det skjeve maktforholdet mellom kjønnene og det kulturelle kvinnehatet som ligger til grunn for prostitusjon. Men det er ikke likegyldig hvem en retter fokus mot, og hva slags lovverk vi har. Derfor er vi som kjent for å kriminalisere horekunder og sette inn massiv innsats for å få slutt på menns undertrykkende holdninger. Vår kommersialiserte kultur er mer seksualisert enn noen gang og det rammer alle jenter og kvinner. For det er kvinnekjønnet som blir bretta ut og brukt som objekt til å selge både det ene og det andre. Seksualisert undertrykking sammen med manglende økonomisk sjølstendighet er en del av en strukturell oppskrift for å holde jenter som kjønn i et underordningsforhold. En oppskrift for å unngå likestilling –likverd, som ville ha gjort at menn ikke lenger så på kvinner som det annet kjønn.
Hva har byens politikere tenkt å gjøre med det? Hvordan vil de sikre at ikke halvparten av byens befolkning får livsutfoldelsen redusert? Tenk om Stavanger, som første by i landet, kunne aktivt jobbe for å gjøre byen fri for pornografi og prostitusjon! Tenk om byens politikere kan si at hos oss aksepterer vi ikke en slik ukultur. Byen har kalt seg som Rasisme fri by. Når blir Stavanger en Sexisme fri by? Nå er Strandkaia arena for slaget om hvordan byen skal utvikle seg framover, og vi forventer at ordføreren og Bystyret aktivt bidrar til å stoppe byens menn fra å opprettholde kjønnshandelen.