Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, desember 2006
Norske kvinner har kommet på defensiven i forhold til morsrollen, presterer Torild Skard å si i Dagsavisen i forbindelse med sin og søsteren Målfrid Grude Flekkøys 70 års dag i sist uke. - Kampen for kvinners rett til deltakelse i arbeids- og samfunnsliv har vært helt avgjørende. Spørsmålet er om dette har skjedd på bekostning av barna. - Vi presses til å nedprioritere å ta vare på barna våre, sier Skard, som mener morsrollen må behandles som det den er; unik, sentral og grunnleggende. I tillegg foreslår hun opptil tre års fleksible svangerskapsordninger for hvert barn.
Det er ikke det at jeg ikke har hørt det før, kvinnekampen har vært forfulgt av påstander om dårlige mødre og forsømte barn. Men Torild Skard er ikke hvem som helst. Hun er en av stjernene i nyere norsk kvinnebevegelse. Hun har vært president i Lagtinget og Nestformann(!) i Justiskomiteen. Hun har hatt hundrevis av verv, både offentlige og i organisasjoner. I dag er hun leder av Norsk Kvinnesaksforening.
Jeg er barn av den norske husmorgenerasjonen. Og jeg omtaler den med vilje i bestemt form. For før femti- og sekstitallet var de fleste husmødre på deltid. Da bodde flertallet fremdeles på landsbygda, og bondekvinner har mye å gjøre som ikke er begrenset til husarbeid og barnepass. Men da jeg var barn, var mødrene hjemme. De hadde ikke store valget, for barnehager var et fremmedord for de fleste, og kvinnearbeidsplassene så harde og arbeidsdagen så lang, at ingen kunne klare både det og hus og hjem. Så mødrene var hjemme, de vaska og bakte, safta og sylta og serverte middag når far kom fra jobben. De få yrkeskvinnene som fantes fikk skylda for ungdomskriminalitet og vanskjøttede barn, og samfunnsliv og politikk var nesten kjemisk renset for kvinner. Slik vokste jeg opp.
På sekstitallet begynte mange av kvinnene å få så store barn at de kunne ta seg en liten jobb ved siden av. For hus og barn var kvinnene sin oppgave selv om de hadde arbeid. Mennene var stort sett så udugelige og ukjente med barnepass at jeg hadde med meg venninnene hjem på ekskursjon, slik at de skulle se med egne øyne at det jeg fortalte var sant, at far min byttet bleie på søsteren min. Ingen av venninnene mine hadde noen gang sett en mann gjøre dette i 1963.
Men nå, over førti år etter, nå er det andre boller. Stakkars barn. Dratt opp av senga om morgenen, plassert i grusomme institusjoner hele dagen uten morskontakt. Overaktivisert, utrygge, med slitne, skilte foreldre. Plassert foran fjernsyn eller datamaskin, mens foreldrene utslitt ligger på sofaen. Er det rart det går rett vest? Ikke spiser folk skikkelig middag, kakebaking er snart en glemt kunst. Ungdommen går i hundene: Voldelige, konsumerende og egoistiske. De gamle blir glemt. Plassert uten besøk, på overfylte, underbemannede, upersonlige sykehjem. Ofret på alteret til egoistiske, selvrealiserende, yrkesaktive kvinner. Alt var så meget bedre før, den gang da folk brydde seg om hverandre, og mor var hjemme med barna. Da var det trygt og godt for alle. Da bestemte nemlig far!
Vi har alle hørt ekkoet av denne debatten, og vi må som regel ta en større diskusjon hvert tiår, enten det nå gjelder nostalgisk mimring om nabokjerringer eller innføringen av den fortreffelige kontantstøtten. Men Norsk kvinnesaksforening? Skal denne organisasjonen profilere seg på å gi yrkesaktive mødre dårlig samvittighet? Og kan Torild Skard underbygge påstandene sine med harde fakta? Det tror nemlig ikke jeg. Tallenes tale er nemlig at kvinnene både har for lav yrkesaktivitet og tjener for lite. Mor står for en tredjedel av familiens inntekter, men bruker mye mer tid på ulønnet omsorg og husarbeid enn menn. Og mens mor jobber deltid og tar permisjoner, arbeider en av tre fedre mer enn 45 timer i uka. Og det er der vi må ta fatt. Menn må arbeide mindre, og drive mer med omsorg. Både for barn og gamle. Vi trenger altså mer av samme medisin som vi har fått, ikke mindre.
Jeg tror at barn i dag har det bedre enn de hadde det for 20 år siden, og er absolutt overbevist om at de har det atskillig bedre enn for 40 år siden. Både fordi barn har godt av å gå i barnehage og å måtte lære seg å forholde seg til andre, men ikke minst fordi mor har fått mer makt, både i familien og i samfunnet som helhet.
Norsk Kvinnesaksforening gjorde i sin tid en enorm innsats for å bli kvitt samskatten. Den forsvant i 1959. En ordning der ektefellene ble liknet felles som ei inntekt. I praksis slik at kvinnenes lønn ble lagt på toppen av mannens, og skatteprosenten på lønna hennes ble deretter. Når systemet i tillegg var lange arbeidsdager, med innlagt lang pause midt på dagen, sa det seg selv at kun et lite mindretall av kvinner med barn var i lønnet arbeid. Noe som ga fedre og barn liten kontakt og mødrene lite innflytelse, makt og penger.
Jeg innbiller meg ikke et øyeblikk at Torild Skard og Norsk kvinnesaksforening mener at kvinner skal gå hjemme og passe barn og være tjenerskap for menn. Men både organisasjonen og lederen deres bør se at utspill av denne typen er skadelig føleri som ikke kan underbygges. Og i neste omgang fungerer det som brennstoff for kvinnefiendtlige holdninger og en reaksjonær politikk.