Kronikk i Klassekampen av Ane Stø, mars 2006
Ære og respekt er livsfarlig for kvinner, uansett religion.
Damn if you do, and damn if you don`t, er en herskerteknikk som er lett å avsløre, men vanskelig å forsvare seg mot. Den kan for eksempel opptre sånn: Kvinnebevegelsen er dumme som gidder å hisse seg opp over dette med kjønn, og dessuten gjør de det på helt feil måte. Hadde de enda brydd seg om den virkelige undertrykkinga, den som skjer et annet sted, med noen andre mennesker, for eksempel muslimer! Men gjør de det? Nei, det kan vi ikke se! For noen feiginger og unnasluntrere!
Oppsummeringa av årets 8.marsmarkeringer viser at kvinnebevegelsen er stødig og konsekvent i sin motstand mot kvinneundertrykking. Det var paroler for 6-timersdag og barnehager, mot porno og prostitusjon og pensjonsreformen. Av 16 paroler i Oslo var det tre som handla om andre kulturers kvinneundertrykking, en om at kjønnsbasert forfølgelse må gi rett til asyl, en om tvangsekteskap, og en som het ”Islamstyre og USA-okkupasjon knuser kvinners rettigheter i Irak”.
Parola om islamstyre og USA-okkupasjon er ikke det enkleste slagordet, men har et desto mer genialt innhold. Det er en oppegående kvinnebevegelse som klarer å markere hvordan imperialismen styrker islamismen og dermed bidrar til økt kvinneundertrykking.
”Du må ikke le av et mannfolk/Da flyr han fornærmet i flint/Da trekker han stål ut av beltet/For da blir han fryktelig sint.” Denne strofen fra en av Tramteaterets klassikere har forfulgt meg i hele vinter. Den patriarkalske farsen som har utspilt seg rundt tegningene av profeten Muhammed har fått det til å grøsse i den feministiske ryggmargen. Scener med illsinte muslimske menn som slåss for æren til Fedrenes tro, og roper Allahu akhbar mens de vifter med plakater om at hedningene skal halshogges, er det mest skremmende jeg har sett på TV i år. Det som har opprørt vårt hjemlige patriarkat, representert ved regjeringa, ”åndseliten” og kristne fundamentalister, er brenninga av norske flagg. At Fedrelandet og vårt fantastiske samfunn krenkes, må de naturligvis slå hardt ned på.
Jeg skal la dette med øye for tann ligge, selv om det er fristende å peke på at de som så gjerne tråkker på andres symboler også må tåle sin egen medisin. Jeg skal heller ikke si noe om den åpenbare rasismen og overbygninga for imperialistisk krig som ligger implisitt i disse tegningene.
Derimot skal jeg si noe om ære. Den maskuline ære er et av fundamentene i patriarkatet. Den sosiale konstruksjonen av menn som det betydningsfulle kjønn innebærer også at menn blir tilkjent Æren. Kvinner er av mindre verdi og betydning, og har dermed mye mindre ære å ta vare på. Den maskuline æren er særlig knytta til maskuline ”egenskaper” som å være familiens overhode, å kunne slåss for seg og sine, å handle så han får respekt fra andre menn, og ikke minst, å dominere kvinner.
Kort sagt går den maskuline æren ut på å handle som et overordna kjønn. Kvinners ære tilhører dermed mannen. Menn kan krenke hverandres ære ved å besudle deres kvinner. I ærens navn har det til alle tider blitt begått uendelige overgrep mot kvinner og barn. Ufattelig mye av den menneskelige aktivitet handler om å redde denne æren, og vi synes inderlig synd på menn som blir krenket i den.
Kvinners frigjøring er en kamp mot økonomiske, sosiale og ideologiske strukturer, uansett hvor i verden vi befinner oss. Feminisme er opprør mot et samfunn de fleste tar for gitt, der menns makt er naturlig. Derfor er feminismens største fiende enighet og indre harmoni.
Islamismen representerer en direkte trussel mot kvinners liv. Vi har sett det i alle land der politisk islam er en styrende eller dominerende bevegelse. Hvordan kvinner blir fratatt rettigheter til utdannelse og yrkesliv, hvordan de må dekke seg med stadig større telt, hvordan kvinners handlingsrom snevres inn for ikke å bryte med æren. Stadig oftere gir det seg uttrykk i vold og drap.
Den religiøse kampen vi er vitne til i dag tilslører kjønnskampen. For muslimske kvinner blir det viktigere å slutte opp om sin kultur, religion og identitet enn å kjempe for sine rettigheter som kvinner. For vestlige kvinner ser kampen ut til å stå mellom ”oss” og ”dem”, der vi skal være lykkelige for de rettighetene vi tross alt har, og slutte å syte.
Som feminister kan vi aldri velge minste motstands vei. Når radikale menn kjenner testosteronen koke ved synet av store machodemonstrasjoner, og kaster seg på ”Male-bonding mot imperialisme”, må vi være beinharde mot kvinneundertrykking. Når Hege Storhaug i allianse med Frp framhever den norske likestillinga som om vi har oppnådd full kvinnefrigjøring, må vi stå like beinhardt på at det er de samme patriarkalske mekanismene som gjelder i vår egen kultur.
At norske menn også driver med æresdrap på sine koner, at kvinner er til salgs for hvite, vestlige menn gjennom porno og prostitusjon, at veldig mange kvinner ikke har ei lønn å leve av, er solide bevis på at den vestlige kulturen også har litt å slite med. Og hvis ikke dette er nok, kan vi ta en titt på den kristen-fundamentalistiske antiabortbevegelsen som er på frammarsj både i USA og deler av Europa.
Når muslimene slutter rekkene og skal gjenopprette sin ære, veit vi alle hvem som er de mest ærbare, også her i Norge. At mannens ære ligger i kvinnens dyd, gjør det ekstra vanskelig og farlig for unge jenter å gjøre opprør mot sin familie eller menighet. Feministisk kamp mot religiøs fundamentalisme i solidaritet med kjempende kvinner av enhver etnisitet, må fremdeles være kvinnebevegelsens politikk.