Kronikk i Klassekampen av Ane Stø, juli 2006
I feminismens navn!
Det er hardt å være ung i dag. Særlig hvis du er en søkende sjel som skal orientere deg i det feministiske landskapet. I min pure ungdom var valget lett. På slutten av 80-tallet var Kvinnefronten det eneste alternativet, og det var kanskje litt snevert. Men det var ikke tvil om at vi skulle jobbe mot kvinneundertrykking og at vi var spesielt imot porno og prostitusjon.
Nå er det klin umulig å finne ut av hva disse feministene egentlig driver med. Bare en er kvinne og mener noe offentlig, er det liksom et utslag av feminisme. Hvem som helst som har blitt frelst på porno i en alder av 33 år, eller som liker å gå med stiletthæler, eller som synes det er deilig å være hjemme med barna, mener nå de kan smykke seg med denne tittelen.
Fra å være en radikal politisk kraft med et iboende opprør mot mannssamfunnet, brukes ordet nå av svært reaksjonære krefter for å opprettholde kvinneundertrykkinga. Ved å ta på seg merkelappen kan en hevde de mest hårreisende synspunkter, og samtidig bli framstilt som et reflektert menneske.
Dette magiske ordet kan brukes til å forsvare både porno og prostitusjon, for er ikke det egentlig en kamp for mer sex og at kvinner skal bestemme over egen kropp og eget liv? Eller det kan brukes til å angripe barnehager, for feminisme handler jo om å forme samfunnet etter individuelle valg og hva vi har lyst til? Videre kan det brukes mot selvbestemt abort, mot kjønnskvotering, for skjønnhetstyranniet, mot kvinnelige ledere, for kontantstøtte og mot kvinnebevegelsen.
Jada, feminismen har alltid vært mangfoldig og fargerik. Det har faktisk vært vår styrke. Men jeg holder ikke ut at all mulig drit nå liksom skal være frigjørende, og at enhver idiot kan titulere seg som feminist! Verden er full av reaksjonære folk, men de fleste har iallfall det forsonende trekket at de står for det. Hva er det for slags meningstyranni som gjør at enhver dame som åpner kjeften må bekjenne seg til denne bevegelsen, selv om det hun har på hjertet helt åpenbart er det motsatte?
Grunnen til dette utstrakte begrepsmisbruket er at makt- og samfunnsanalysen er borte. Gjennom iherdige kampanjer i media for å øke feminismens popularitet, er den også fratatt mål og mening. Det holder lenge at en tenker litt på dette med kvinner og menn og sånn.
Vi som driver med kvinnekamp driver nemlig med et politisk prosjekt. Målet vårt er et samfunn der kvinner ikke er underordnet menn, og der status ikke er bestemt av kjønn. Vi mener at den sosiale betydning kjønn har i dag kan forandres. Vi definerer samfunnet som et patriarkat, et mannssamfunn, der menn som gruppe har makt over kvinner som gruppe. Feminisme er å se mønstre for hvordan kjønn og makt henger sammen.
Makt- og samfunnsperspektivet gir oss mulighet til å se sammenheng i kvinners erfaringer og definere dem som politiske spørsmål, og ikke individuelle problemer. Voldtekt er for eksempel ikke bare et overgrep mot ei enkelt jente, men en del av de rettigheter patriarkatet gir menn over kvinners liv og kropper. Spiseforstyrrelser handler om et ideal der kvinner skal ta så lite plass som mulig, bruke tida si på utseende og å være misfornøyde med seg selv. For å forandre samfunnet må vi se de større sammenhengen
For de ulike områdene for kvinnekampen henger sammen: kvinnelønn, yrkesvalg, jenters utdanning, kvinners fattigdom, skjønnhetstyranni, vold og overgrep, prevensjon og abort, porno og prostitusjon. Kvinner blir stadig utsatt for tankesystemer som forteller oss at vi er mindre verd enn menn. Og det virker. Vi ser på oss sjøl som mindre verd. Feministenes oppgave er å bringe disse perspektivene inn i debatten.
Kvinnekamp handler om viktige ting som verdighet, trygghet og livsutfoldelse. Hvis vi ikke viser dette og kjemper mot alle former for undertrykking, har vi verken analyse eller visjon å tilby. Og uten visjon og analyse har vi heller ingen kampkraft.
Samfunnsmessig forandring krever mer enn at vi som individuelle kvinner skifter yrke og får "mannslønn", eller bearbeider et forstyrret syn på kroppen vår. Feminismens viktigste ingrediens er en visjon om et alternativ. Dette medfører også et ansvar. Et ansvar for å slåss, for å gjøre opprør og ikke svømme med strømmen. Å pynte og sminke seg er ganske gøyalt, men det er ikke en grensesprengende handling. Det er ganske vanlig å tenne på porno, men det er ikke kvinnefrigjørende av den grunn. Å tilpasse seg en tradisjonell kvinnerolle i hjemmet er et politisk valg, og det er ikke særlig opprørsk.
Kjære alle reaksjonære damer: Ha dere tilbake dit dere kom fra! La oss som faktisk vil noe her i verden slippe å skamme oss over at dere kaller dere feminister! Politikk og opprør er ikke populært. Men vi gjør det fordi det er viktig! Vi har nemlig tenkt å forandre samfunnet.