Kronikk i Klassekampen av Asta Beate Håland, desember 2007
For oss som vokste opp på femti- og sekstitallet var lista for juleforberedelsene lagt høyt. Mødrene våre hadde før julekvelden, vaska ned kjøkkenet og resten av huset, de hadde laget sylte og rullepølse. De hadde lagt ned sild og bakt minst sju forskjellige julekaker. Desember hadde vært full av smultlukt og strev. Og når juledagene endelig kom, så sto mødrene fremdeles på kjøkkenet og laget mat og vasket opp. Far slapp atskillig billigere. Han hadde jo ansvar for juletreet så klart, og måtte ofte være nisse, men ellers kunne han ta juledagene med ro.
For oss som var pionergenerasjonen i forsøkene på ny arbeidsdeling i hjemmet, og med både mor og far i arbeidslivet, ble julen en hektisk tid, med mye forhandlinger om hvem som skulle gjøre hva, hva som måtte gjøres, og ikke minst, hva som burde gjøres. Vi kan trygt si at disse forhandlingen, som jo var nokså permanente i mange nye hjem på 70-tallet, toppet seg i julen.
Den første julen i eget hjem medførte flere harde tak hos oss. Mannen ville ha svineribbe, og jeg hadde aldri hørt verre. Julaften uten pinnekjøtt, det var for meg som er født på Sunnmøre, helt uaktuelt. Diskusjonen bølget fram og tilbake til jeg fant det uslåelige argument at ettersom mannen, på dette tidspunkt i våre liv, verken kunne lage den ene eller den andre julemiddagen, så ble det nok jeg som bestemte. Og slik ble det. Julekakeforhandlingene var atskillig verre å bli enige om. Mannen kunne virkelig ikke tenke seg jul uten minst 9 sorter kaker, og i år etter år sto vi og bakte kaker til langt ut på morgenkvisten julaften. Kakene hadde ikke stor omsetning, og endte hvert år med å bli kastet til påske.
Gjestelistene var også enkle å forholde seg til da jeg var barn. Hadde du gjester til jul, var de i nær familie, og familier var stabile greier. Den første skilsmissen i min familie, ja faktisk den eneste blant 14 kjødelige onkler og tanter, kom ikke før utpå 70 tallet. Men for oss som har levd i nær forbindelse med de store samfunnsendringene de siste 30 årene, har gjestelister og familieforhold vært utfordrende. Det har vært skilsmisser og brudd, tidligere barn og nye barn, fellesbarn og særkullsbarn. Tidligere ektefeller og nåværende partnere. Å sette opp gjesteliste til jul har til tider vært en logistisk øvelse.
Jeg liker ritualer og tradisjoner og jeg liker jul. Hos oss feirer vi jul i tråd med de eldste norske tradisjoner, der vi har et sammenhengende etegilde fra julaften og ut i det nye år med kjernefamilie, annen familie og den utvidede familien, og jeg kjenner at det har satt seg nå, de nye familieformene. På overflaten ser kanskje familien av i dag mye ut som den familietypen vi hadde på femti- og sekstitallet. Men det er utenpå. Enorme forandringer har skjedd i innholdet, der forbindelsen mellom kjærlighetsforhold, ekteskap, familie og hushold ikke på langt nær er like sterk som før. Og, i tillegg er det mange som lever på andre måter enn i kjernefamilien.
Kontantstøtten og andre politiske virkemidler, som for eksempel mangel på barnehageplasser og nedskjæringen av støtten til enslige forsørgere, har ikke klart å stoppe utviklingen mot en mer åpen og inkluderende familieform. Kvinners manglende økonomiske sjølstendighet er fremdeles et hinder for å sprenge den patriarkalske familien, som verken er bra for kvinner eller barn. I utlandet ser vi dette i enda sterkere grad, med skrikende lave fødselstall som resultat. Men samla sett er jeg fornøyd med utviklingen av familien de siste 30 år. Mesteparten av tendensene peker etter min mening i riktig retning, og det er ikke lenger sånn at ekteskap og kjernefamilie er hellig.
Vi avslutter 2007 med at regjeringen har lagt fram forslag til ny ekteskapslov.
De viktigste endringene i forslaget går ut på at homofile og lesbiske skal få inngå ekteskap, at homofile og lesbiske par skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre og at det åpnes for assistert befruktning for lesbiske. Et lovforslag som har satt sinnene i kok i mange miljøer, men som nok kommer til å få flertall på Stortinget. Et flertall som lenge har vært i det norske folk. Det er en viktig lov. Det er jeg enig med motstanderne i, og den kommer til å få stor strukturell betydning. For loven oppsummerer viktige endringer i hvordan folk lever sine liv og hvordan de velger å leve sine liv. Der det viktigste ikke er hvem du elsker, men at du elsker. God Jul/Godt nyttår, til alle sammen, spesielt til alle homser og lesber og deres mange nye familier.