av ELIN KNUTSEN
I forfjor ble vi Ottardamer i Stavanger kastet inn i en for oss ukjent verden. Kanskje ikke helt ukjent allikevel, skulle det vise seg.
Det hele startet med at arrangørene av julemarkedet i Stavanger klagde sin nød over at ingen tok på seg oppgaven å lage marsipan.”Vår dame” kunne ikke dy seg, og fortalte at jo, hun kjente noen som laga ”forrektige” marsipan av mandler og sånn. Dermed begynte snøballen å rulle.
Tanken hadde gått til Ottar sitt årlig juleverksted, der det blir laga marsipan. Styret tok utfordringen, og snart var mandler til skolding fordelt i de Ottarske hjem. Ikke alle var like begeistret, men noen av oss, som liker å bli likt av ”alle”, grep denne nye anledningen til hyggelig markedsføring begjærlig. Og så er det vel et lite husmorgen i oss alle.
Vel, mandler ble skoldet og bragt til kjøkkenet på Midjord bydelshus, for der var det juleverksted. Ja, ja, det ble heller et marsipanlagingssted. Du verden, det går an å løfte seg selv og andre opp etter håret! Maling av mandler var et problem, for maskina var ikke helt kompetent. Håndkvern var ikke noe alternativ, men en fòr hjem etter elektrisk mandelkvern, og så gikk maling av mandler så det suste. Vi malte og knadde, pakket og pynta herligheten med røde bånd.
Så rigga vi oss til i ei bod i Byparken, og nå kunne salget begynne. Og jammen gikk det unna. Noen måtte stå til langt på natt for å lage mer. Vi solgte i fem dager, og da var vi glade for at andre tok over boden vår. Dette gikk på helsa løs for noen. Overskuddet var så bra at vi sa ja til en ny runde til neste år, med ti salgsdager.
Året etter ble det organisert felles skoldings- og produksjonskvelder, i tillegg til at Oslogruppa bidro med 30 kg utmerket marsipan. Vi hadde over 100 kg marsipan som skulle selges, men så var det været da! Værgudene (det kan selfølgelig ikke ha vært gudinner) var ikke på vår side. Den første helga vi sto var det litt fint og mye stygt vær. Heldigvis har vi støttemedlemmer som jobber i Nordsjøen, som kan det å bardunere slik at stormer ikke får tatt det som skal være fast. Vi hadde en av de få bodene som ikke velta og ble flytta mange meter under de verste stormkastene. Vi måtte flere ganger holde på bordet som kom imot oss. Det var ikke surra fast (noe å tenke på til neste år?).
Kremmersjelene blant oss fikk utfolde seg for å lokke til oss de få besøkende som våget seg fram mellom stormkastene. Det ble show og mye ”lott og løye”. Folk kom, smakte og kjøpte.
Marsipan er godt for husmorsjela, kremmersjela, økonomien, samholdet og gleden!