Kronikk i Klassekampen av Asta Håland, 26. oktober 2009
Jeg er sur. Pissesur for å si det som det er, og årsaken er den rødgrønne regjeringens forslag til statsbudsjett. Hadde opposisjonen vunnet valget, hadde jeg helt klart vært surere. Jeg har nettopp vært i Danmark og sett noen konsekvenser av slik politikk. Der i landet har struping av kommuneøkonomi og velferdsstat ført til en mangedobling av dømte kriminelle utviklingshemmede uten tilbud. I tillegg til at landet plages av bandekriger med mye skyting i Københavns gater og et psykisk helsevern i nok en krise. Det er ikke det, det kunne absolutt vært verre. Og det synes nok også de fleste kvinner som har stemt på regjeringen. Det kunne vært verre. Kvinner finner seg til stadighet i å være av mindre betydning, så det er helt logisk at kvinnekravene blir salderingsposter i den politiske hestehandelen. Å gjøre noe med kjønnsurettferdigheten krever politiske muskler, og etter at Arbeiderpartiets kvinnebevegelse la seg sjøl ned i 2005, fordi særegen kvinneorganisering ikke lenger var nødvendig, har ikke kvinnene i arbeiderpartiet mye igjen av slikt.
Det verste av alt er at jeg ikke er surest av de pengene som ikke er der, på statsbudsjettet altså, som manglende likelønnspott og avsetting på helsebudsjettet for å kompensere for likestilling mellom skift og turnus. Det var jeg forberedt på. Det er som kjent over 50 år siden Norge skrev under intensjonene om lik lønn for kvinner og menn. Jeg ventet meg ikke stort denne gangen heller, sjøl om alle partiene hadde det travelt med likelønna i valgkampen. Nei, i motsetning til de fleste andre som klager over feil og mangler, er jeg surest for de millionene, for ikke å si de 1.5 milliardene som regjeringen har foreslått å bruke neste år for å videreføre kontantstøtten.
I 1994 kom husmødrene for første gang i moderne tid i organisert form til 8.mars tog i Stavanger. Parolene var klare og en hellig allianse tok snart form i Stavanger Aftenblads spalter, som var vidåpne for formålet. Kristelig Folkeparti skulle sammen med de andre borgerlige partiene vinne valget, Norges kvinne og familieforbund (den gang Husmorforbundet) skulle skaffe flere medlemmer og en del mørkemenn ville gjerne tilbake i tid. De samlet seg om slagordene valgfrihet, familieverdier og kontantstøtte. Barnehager ble fremstilt som en mildere form av Gulag og konsentrasjonsleirer. De ”hjemmearbeidende” var blitt systematisk diskriminert. Og barn har det best hjemme hos mor. Propagandaen og oppskriften virket og bredte seg raskt over landet, og da Bondevik ble statsminister ble kontantstøtten innført.
Og for denne hellige allianse har neppe noe vært mer suksessfullt de siste 20 år. For dem var målsetningen: Å opprette tradisjonelle kjønnsroller. Å privatisere barn og barneomsorg. Å redusere utbygging av barnehager, og å sette en stopper for arbeidstidsforkortninger. Og når det er målsetningen, kan ingen si at kontantstøtte har liten virkning. Ordningen er nærmest skreddersydd for formålet.
Et flertall av barn som lever i fattigdom lever i en familie der de voksne er uten arbeid. Hva som forårsaker hva er ikke lett å slå fast, altså om årsaken er at kontantstøtten gjør folk fattige og uten arbeid eller om det er de fattige som velger kontantstøtten, men uansett, så forsterker ordningen fattigdommen og fjerner den ikke. Fattigdommen fortsetter selv om barna begynner på skolen, og den beste forsikring mot fattige barn er mor i lønnet arbeid. Men kontantstøtten koster som kjent mer enn penger. Å videreføre ordningen motvirker likestilling mellom kjønnene, både arbeidsmessig og privat. Kontantstøtten gjør det for mange kvinner mindre attraktivt å ta lavt betalte jobber som kan føre til et sammenhengende arbeidsliv, enn å være hjemme. Kvinner som er hjemme mister pensjonspoeng, ansiennitet og karrieremuligheter, og de blir skilt på linje med de som er i arbeid. Kort sagt gjør kontantstøtten kvinner og barn fattigere.
Evalueringer og forskningsrapporter har i alle år vært entydige. Konsekvensene av kontantstøtteordningen er alvorlige og ikke ønskelige. Vi vet at fattige og innvandrere ”velger” kontantstøtte framfor mulig barnehageplass, at barn i risikofamilier taper stort på å ikke være i barnehagen, at kontantstøtten motvirker jevnere arbeidsdeling mellom kjønnene, både i samfunnsliv og på hjemmebane. Å videreføre ordningen med kontantstøtte er det motsatte av å slåss mot fattigdom. Dersom du lurte, Kristin Halvorsen?