Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 23. november 2009
Jeg har ikke hele oversikten på hvor mye penger staten bruker på sikkerhet. Det er trygghet og sikkerhet Storting og regjering begrunner bevilgninger med, enten de nå er til nye jagerfly, krigen i Afghanistan, etterretningstjenester, domstoler, politi, med mer. Jeg vet ikke den endelige sum, men jeg vet at begrunnelsene for alle milliardene, er at vi skal beskyttes. Når det kommer til trygghet mot terror er ingen utgifter for store. Det koster visst 100 millioner å få overrakt Obama fredsprisen.
Egentlig hadde jeg tenkt at jeg skulle bruke dagens spalte til å raljere over Torbjørn Røe Isaksen som har gått hardt ut mot økt seksualundervisning i skolen. Kjønnsliv kan folk finne ut av selv, mener den ferske Stortingsrepresentanten fra Høyre, som vil overlate dette - som så mye annet - til foreldrene. Han nevnte ikke markedet, som jo ellers pleier å være populært, men det er åpenbart at Røe Isaksen ikke ser et problem i sin seksualpolitiske horisont (den er tydeligvis veldig liten). Jeg hadde tenkt å skrive noen opplysende kommentarer om hvordan livet er for unge som er usikre på egen seksuell legning, om den stadig mer utbredte seksuelle trakasseringen av unge jenter i skolen, om hvor viktig det er å lære å sette egne grenser, for ikke å snakke om å lære å respektere andre sine grenser. Slik hadde jeg tenkt, men så ble jeg innhentet av virkeligheten.
For i Stavanger hersker det for tiden unntakstilstand. De mange voldtektene, spesielt de som er begått av drosjesjåfører, skaker oss opp. På forskjellig måte riktignok. Drosjenæringen har vært mest opptatt av seg sjøl, spesielt etter at politiet for et par uker siden gikk ut og frarådet kvinner å ta taxi alene. Etter det utspillet ble den ene store diskusjonen i byen hvem som var fornærmet på hvem, og at drosjene truet med streik mot politiet. Den andre store diskusjonen er om voldtekt egentlig er noe som ligger i de fremmedes kultur. Alle de seks anmeldte sjåførene har utenlandsk opphav, som det blir uttrykt i spaltene. Og vi, altså kvinnene, vi tåler så inderlig vel den urett som rammer oss selv.
Ikke gå alene hjem! Ta taxi! Ta for all del ikke taxi! Unngå farlige, folketomme gater! Ekkoet kan vi lese i enorme mengder av innlegg med forslag til tiltak, som alltid munner ut i gode råd om hvilke begrensninger kvinner bør legge på seg selv. Det er mange som mener at kvinnene kan skylde seg selv, der de beruset og flørtende svinser rundt i alt for korte skjørt.
Vi kan i alle fall ikke skylde på drosjenæringen, har jeg forstått, eller menn sånn generelt sett, eller et samfunn som har overlatt seksualundervisningen til pornobransjen, eller politiet for den saks skyld. Innvandrerne er en takknemlig skyteskive. Det er ingen tvil om at menn fra andre kulturer ofte bringer med seg et enda mer forkvaklet kvinnesyn enn det som er akseptert i Norge. Tallene på overfallsvoldtekter begått av ikke etniske nordmenn er et tydelig uttrykk for det. Hadde det bare vært så enkelt at vi kunne skylde på utlendingene! Det er mange som prøver, ikke bare politiet.
Tallene forteller en annen historie. I Norsk institutt for by og regionsforskning ved NTNU sin undersøkelse fra 2005 sier tallene at 10 % av alle norske kvinner over 15 år er blitt voldtatt og at 1 av 4 har vært utsatt for vold eller trussel om vold. Samtidig sier politiet i Oslo, på politi.no, at 7 av 10 voldtekter foregår i private hjem. Ikke skal vi gå på byen, ikke skal vi gå i gatene, samtidig er det utrygt hjemme. Hvor skal vi gjøre av oss? Hvilke rettigheter har vi?
Vi har så høye overgrepstall i ”verdens mest likestilte” land at det vekker oppsikt internasjonalt. Norge har blitt kritisert av FN sin kvinnekommisjon for den begredelige situasjonen vi befinner oss i. Spesielt det at nesten ingen voldtektsmenn, bare 1 % av overgriperne, blir dømt. Hvor mange titusener, for ikke å si hundretusener, av kvinner som blir ofre for menns vold er det vanskelig å ta inn over seg. Det vi kan slå fast er at så langt på 2000-tallet er 82 kvinner her i landet, drept av sine mannlige partner eller tidligere partner. Til sammen et ganske stort antall terrorofre.
Det er Staten – blant annet gjennom politiets prioriteringer – som har plikt til å beskytte sine borgere mot overgrep. Det er Staten – gjennom budsjett og prioriteringer – sin oppgave å gi alle sine borgere rettssikkerhet og beskyttelse. Noen av milliardene som nå brukes til å forsvare Norges grenser i Afghanistan, kan kanskje kanaliseres til å beskytte egne innbyggere mot terror. Det vil kreve mange grep og mye penger. Å styrke seksualundervisningen er helt sikkert både et av de billigste og mest effektive tiltakene.